Hva fant Morten Abel i arkivet sitt?
På engelsk igjen, og en liten dæsj arabisk sang og resitasjon. Holder en av norsk popmusikks aller flinkeste melodisnekkere koken?
Det sies at han har leita i arkivene, foretatt en ryddesjau - og ofte kan jo ideer og skisser til låter ha godt av litt modningstid. Morten Abel er da også i en posisjon der han ikke behøver å forhaste seg.
Helt siden han slo gjennom som frontfigur i Mods (1981) og The September When (1989) har Morten Abel vært spydspiss i den vidtfavnende sjangeren pop/rock. I etterkant av det store gjennombruddet som soloartist, «Here We Go Then, You and I» (1999), ble han i 2001 kåra til Årets spellemann – den høyeste utmerkelsen som er å få i norsk musikkliv, i hvert fall for stadig aktivt utøvende artister.
Det ble fem album i engelsk språkdrakt, fire på norsk, før han nå altså har «rydda» seg tilbake til engelsk. Er det lov å innrømme at jeg aldri har brydd meg så mye om Morten Abels lyrikk? Det er i hvert fall sant. I mine ører er han først og fremst en melodisnekker, en låtskriver som behersker de fleste triksa i popmusikken.
Lykkes han denne gang? Bare sånn måtelig, vil jeg si. Arkivskuffene har overraskende nok ikke vært stappfulle av gull og glitter. Han har med seg sine faste kompanjonger, men herrene Børge Fjordheim og Jørgen Træen har fått for lite substans å jobbe med.
Det høres ut som om han har med seg flinke musikere, ikke minst et fint kor i tittelkuttet, men «credits» er dessverre minimale på strømmetjenestene. Sløvt, nå som nesten alle andre har fått orden i disse sysakene.
Albumet åpner lovende. «Good to Me» er tung pop/rock, full av energi, kvinnelig kor og herlig klingende gitarer. Den arabiske vokalen i påfølgende «Arabiata» er kledd i et lett, nærmest rytmeboks-lignende akkompagnement. Funker fint, og det låter selvfølgelig særdeles originalt.
Derfra og ut er det mye som låter sammenraska, lappa sammen av halvgode ideer. Aldri direkte svakt; til det er trioen Abel/Fjordheim/Træen altfor stilsikre og erfarne håndverkere. Det tar bare ikke av. «Jean Martinet» stamper i motvind, mens tittelkuttet har en helt annen schwung over seg.
Mot slutten av albumet får jeg en aldri så liten cred-feeling i retning Damon Albarn, spesielt i «Everyday More and More Monkey» og «Grand Hotel». Men det blir med en bitteliten touch Gorillaz.
Del på Facebook | Del på Bluesky