Abel i egen galakse

- Er det Rockefeller som stadig blir mindre, eller er det jeg som blir større...? Morten Abel undra seg foran en stappfull sal. Vi yter så gjerne bistand: Det er ikke plan- og bygningsetaten eller daglig leder Hans A. Lier som utfører undere, men omstendighetene innbød så avgjort til tanker og idéer av heller overnaturlig karakter. Morten Abels konsert på Rockefeller lørdag 4. desember er den i særklasse beste norske pop-konserten jeg har vært på. Han har ikke kjørt fra sine kolleger med ei runde eller to, han befinner seg i en annen galakse. Hvem er Brett Anderson, forresten?

---

Morten Abel / /

Av Arild Rønsen // 06.12.99

---

Morten Abel entra scenen i regnfrakk, cowboyhatt, ansiktsmaske og briller. 75 minutter seinere forlot han den i bar overkropp. Mellomtida hadde han brukt til å servere blendende popmusikk. Mesteparten av stoffet henta han naturlig nok fra årets suksessplate ”Here We Go Then, You And I”, men ”All Or Nothing” og ”Lydia” fra to år gamle ”Snowboy” var klare høydepunkt. Og her er vi ved en slags kjerne:

De ”gamle” og de nye låtene er så enhetlige. For en som var så heldig å få sitt første møte med Abel denne kvelden ville det vært umulig å dele materialet i to, fordi alt i dag låter... Abel. Ta ”Lydia”, singelhiten fra det første albumet, som eksempel. Mens originalen er utstyrt med et slags soft McCartney-arrangement, er den på Rockefeller omgjort til tung pop/rock, med et nærmest house-liknende trommekomp; sånne trommer som skyver sangen akkurat dit opphavsmannen vil ha den. Resultat: Et publikum i trance.

Hvilket band Abel har skaffa seg! Måtte disse herrene få verdens juleferie! Hemmelighet nummer én? Kanskje at de veit nøyaktig hvor lenge det er formålstjenlig å dra ut en låt. Her gis ikke rom for gitarhelter av noe slag, men sangene serveres heller ikke som blåkopier av arbeidet som ble gjort i studio – langt i fra. Mon tro om ikke noen f.eks. har hviska denne gjengen noen ord i øret om at ”Let The Good Times Roll” har mer enn bare bittelitegrann til felles med Noel Gallaghers ”Don’t Look Back In Anger”...? Amatørene ville forsøkt å dekke til, Abel & Co. gjør hva de kan for å understreke familiebåndene. Proft – og coolt.

Helt mot slutten entrer Abel scenen med indianerkostyme. Kompet er tung disco, og vi tolker ham gjerne: Idet moder tenner alle lys denne siste jula før alt går i stå, er han Høvding i norsk pop. Han oser selvtillit, og – som man forstår – med god grunn. Skal vi være enige om at det er nå det skal begynne?

Det er å anse som en nasjonal katastrofe om Abels folk ikke ser til å plassere ham på de største og mest prestisjefylte scenene sommeren 2000. Om alle gjør jobben sin, vil vi oppleve at folk med annet morsmål enn vårt eget vil komme til å mene noe akkurat på linje med hva som står å lese øverst i denne artikkelen. – Who the fuck is...?

---

Del på Facebook | Del på Bluesky