Hypnotiserende Destroyer
Dan Bejar og hans seks mann sterke lag åpner overraskende sterkt. Vi lar oss fort fange i den hypnotiserende stemningen og det detaljrike lydbildet. Konserten som helhet fremstår dynamisk og innholdsrik, og gir lyst til å gå i dybden på de sju albumene vi fikk smakebiter fra.
Destroyer / Goldie, Oslo / 12.10.25
Storslagne, orkestrale "The Same Thing As Nothing At All" åpner, fulgt av emosjonelt intense «Tinseltown Swimmng In Blood" med tungt synthkomp. Allerede som tredje låt får vi selvreflekterende og musikalsk modige "Cue Synthisizer" i sin mørke stemning, men fargerike musikalitet.
På sett og vis kommer låtenes kraft og styrke virkelig frem i en livesetting, overdådig vakkert. Det som kan være litt vanskelig å virkelig ta inn på plate blir tydelig og klart. At det låter så synkronisert og samspilt hjelper definitivt også. Man blir ganske enkelt grepet av sangenes suggererende kraft og detaljrikdom. Massive og mektige når de frem.
Med gitaristene David Carswell og Nicholas Bragg, trompeteren John Paul Carter (tidligere Black Mountains Joshua Wells) som trommis, John Collins på bass og keyboardisten Ted Bois utover frontmannens egen stemme og iblant tamburin er det et fyldig lydbilde som møter oss. Kraftig, nærmest omsluttende. Sjumannsbandet har opparbeidet seg en rutine og scenetrygghet som langt på vei oppveier for Bejars introverte personlighet og stil.
Canadieren selv kan man nemlig titt og ofte finne med ryggen vendt mot publikum eller sittende på gulvet, gjerne øldrikkende. Når han ikke synger trer han ut av fokus, og lar de andre være i sentrum. Multiinstrumentalisten spiller ingen instrumenter live - om man ser bort fra tamburinen som iblant dukker opp. Noe reservert, enkelt oppsummert.
Til "Bologna" vender oppvarmer Eleanor Friedberger tilbake. Nå stemmer alt (under supportsettet var det en del lydkluss med gitaren). Hun tar langt mer plass enn kveldens hovedperson, og tilfører noe ekstra i låtene hun medvirker på. Hun blir også med på påfølgende "Hell".
Bejar og hans musikk er unik i seg selv med sin sammensmelting av romantisk rock, new wave, ratpack jazz, storslått indie, kammerpop og en hel masse annet. Ekspansiv som bare det, men mindre polert live.
Den lange støydroneintroen til "Suicide Demo For Kara Walker" er ekstremt effektfull , nesten så konserten kan ende med et slikt statement. Bandmedlemmer liggende henslengt på gulvet mens samplede gitareffekter spiller ut i en meditativ trompet. De takker for seg og går backstage.
Så kommer de likevel tilbake og gjør de planlagte ekstranumrene "Travel Light" og "Rubies".
Nok en gang har de pirret og gjenopplivet interessen vår gjennom sin musikalitet og en veldig fin liveopptreden.
Del på Facebook | Del på Bluesky