Granlunds Blues - dødsbra

Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Disse arrangementene minner meg om da min gode venn, den salige jazzbassisten Bjørn Andresen skulle fortelle meg hvor sakte den låta han snakka om gikk. «Den går så sakte, at neste 1’er, den kommer neste torsdag!»

Sakte-varianten funker stort sett ypperlig. Det blir litt i seigeste laget i den åtte minutter lange fortellinga om det menneskelige skipsvraket «Kalsen» (Rudolf Nilsen), mens det skjærer seg kapitalt i Lillebjørn Nilsens «Bysommer». Denne sangen egner seg virkelig ikke i slepetempo, og er i det hele tatt et merkelig låtvalg i denne sammenhengen. Den har en helt annen rytme, en helt annen stemning – ja, et helt annet innhold, enn resten av sangene. Noe med «kill your darlings, kanskje»?

For dette er strengt tatt temmelig triste saker, og nå snakker jeg om det tekstlige innholdet. Døden er gjennomgangstema. Eller – avslutninga, er kanskje et mer dekkende uttrykk. Pendleren som en dag slipper å tenke på at vekkerklokka tikker imot sju; Kalsens endeligt; livet som ebber ut i krematoriet i Rudolf Nilsens «Gategutt».

Nettopp «Gategutt» kan stå som illustrasjon på helheten i denne plata, både tekstlig og musikalsk. Denne sangen tåler så visst å dras ned i «1’ern kommer neste torsdag»-tempo. Og sånn som hele bandet skinner. Tommy Granlund (akustisk gitar), Jan Arild Moe (bass), Erland Dahlen (trommer), Gjermund Kolltveit (fiolin), Jan Tore Lauritsen og Roar Vangen (munnspill), Svend Berg (mandolin).

Usigelig vakkert, er det. Her stemmer alt. Akkurat som i Svend Bergs «Gal» og i Tore Heggelunds «Kanskje, kanskje ikke». Nå snakker vi blues.

De går inn for landing med Kåre Viruds vakre «Gravskrift 1919 (Røde Rosa)».

Røde Rosa forsvant
Hennes grav man aldri fant
Røde Rosa forsvant
Hennes Grav man aldri fant
Den som for de fattige la inn et ord
Fikk ikke hvile i de rikes jord

Så enkelt kan det sies. «Granlunds Blues» i et nøtteskall.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Livet? Det er mye det, ifølge Trond Granlund

(16.02.25) Burde Spellemann kanskje hatt en kategori for «formidling»? Trond Granlund ville antageligvis ha tatt pokalen hjem.


Det minst verdiløse albumet du kan tenke deg!

(09.05.22) Trond Granlund måtte til, for at vi for alvor skulle skjønne hvilken genial poet Jokke var!


Trond Granlund slipper Jokke-hyllest – live

(05.04.22) Trond Granlund er klar med «Sanger jeg lærte av Jokke». 11. mai slipper han albumet – på Herr Nilsen, der han samtidig blir intervjua av PULS-redaktør Arild Rønsen.


En forsmak på Trond Granlunds Jokke-album

(16.12.21) «Verdiløse menn» er kanskje ikke akkurat noen julesang? Likevel – vel verdt å ta med seg inn i jula.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.