Granlunds Blues - dødsbra

Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.

Av Arild Rønsen // 05.11.25

Sakte-varianten funker stort sett ypperlig. Det blir litt i seigeste laget i den åtte minutter lange fortellinga om det menneskelige skipsvraket «Kalsen» (Rudolf Nilsen), mens det skjærer seg kapitalt i Lillebjørn Nilsens «Bysommer». Denne sangen egner seg virkelig ikke i slepetempo, og er i det hele tatt et merkelig låtvalg i denne sammenhengen. Den har en helt annen rytme, en helt annen stemning – ja, et helt annet innhold, enn resten av sangene. Noe med «kill your darlings, kanskje»?

For dette er strengt tatt temmelig triste saker, og nå snakker jeg om det tekstlige innholdet. Døden er gjennomgangstema. Eller – avslutninga, er kanskje et mer dekkende uttrykk. Pendleren som en dag slipper å tenke på at vekkerklokka tikker imot sju; Kalsens endeligt; livet som ebber ut i krematoriet i Rudolf Nilsens «Gategutt».

Nettopp «Gategutt» kan stå som illustrasjon på helheten i denne plata, både tekstlig og musikalsk. Denne sangen tåler så visst å dras ned i «1’ern kommer neste torsdag»-tempo. Og sånn som hele bandet skinner. Tommy Granlund (akustisk gitar), Jan Arild Moe (bass), Erland Dahlen (trommer), Gjermund Kolltveit (fiolin), Jan Tore Lauritsen og Roar Vangen (munnspill), Svend Berg (mandolin).

Usigelig vakkert, er det. Her stemmer alt. Akkurat som i Svend Bergs «Gal» og i Tore Heggelunds «Kanskje, kanskje ikke». Nå snakker vi blues.

De går inn for landing med Kåre Viruds vakre «Gravskrift 1919 (Røde Rosa)».

Røde Rosa forsvant
Hennes grav man aldri fant
Røde Rosa forsvant
Hennes Grav man aldri fant
Den som for de fattige la inn et ord
Fikk ikke hvile i de rikes jord

Så enkelt kan det sies. «Granlunds Blues» i et nøtteskall.