Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette Foto: Jan-Olav Glette

Fine vibrasjoner med The Congos

Jamaicanske The Congos ble hentet ut av glemselen til Oslo World og et utsolgt Cosmopolite. De lyktes med å skape gode vibrasjoner, selv uten falsett-stemmen til Cedric Myton som ble syk kort tid i forveien. Smil og dans hvor enn du snudde deg. Rootsreggae som går rett til hjertet.


The Congos / Oslo World, Cosmopolite / 31.10.25


Mye dreier seg naturligvis fremdeles om klassiker "The Heart of The Congos" fra 1977. Det var også plass til nye "Warning", tre spor fra "Swinging Bridge" fra 2006 og andre mindre kjente spor som musikalsk ikke skilte seg sterkt fra klassikerne hva lydbildet angår. "Revolution" er den som sitter best av disse ferskere låtene.

Med "Intro Congoman" starter kvelden før de bokstavelig talt åpner portene til mesterverket med sin "Open Up The Gate". Det halter og er ikke nødvendigvis på plass der det skal være. Flere ganger underveis må de stoppe opp litt og starte låter på ny, eventuelt skru fast cymbalene litt strammere.

Med sine brede smil og gode aura lykkes de likevel å vinne folk over og skape skikkelig god stemning - uten at taket løfter helt. Vi føler oss som del i et felleskap hvor folk gir hverandre en klem og danser sammen. De engasjerer og knytter bånd til publikum. og flørter ved å legge inn tekstlinjer om Oslo- regn under fremføringen av "Rainy Night In Portland".

Samholdet, enheten og spillegleden. Særlig er kjemien god mellom de to frontmennene som har vært med siden 1970-tallet - og som deltok på de legendariske innspillingene sammen med Lee Perry i hans Ark Studio. Tenor Ashanti Roy og baryton Watty Burnett forfekter og formidler rastafarianismen, og er begge i god vigør der de synger, slår på hver deres tromme, tar knebøy og -løft eller slentredanser fra side til side.

Noe av fylden forsvinner selvsagt uten Mytons falsett, men det føles likevel autentisk og genuint. De to opprinnelige sangerne backes av et passe kompetent fem mannsband.

Stemningen kulminerer med kveldens siste låt, «Fisherman» - fortsatt en av de aller fineste reggae-låtene.


Del på Facebook | Del på Bluesky

We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.