Slitesterke «Horses» holder seg godt live
Betydningen av å høre et album fra første låt på side 1 til avslutningen av side 2 kan knapt overvurderes. Dette ble klart da ikonet Patti Smith, dypt involvert og konsentrert med hjelp fra selveste Lenny Kaye, valgte å gjøre ære på «Horses» - 50 år etter utgivelsen.
Patti Smith / Sentrum scene / 18.10.25
Med stor verdighet og tilstedeværelse gikk snart 79 år gamle Patricia Lee Smith (født 30. desember 1946) løs på sin mest kanoniserte utgivelse "Horses", utgitt 10. november 1975. "Horses" var en bandskive, selv om den prydes av Robert Mapplethorpes berømte coverbilde og Pattis navn. Vi skulle derfor naturligvis gjerne hatt flere av de involverte med på denne markeringen. Men kveldens musikere nærmer seg verket med både dignitet og engasjement.
Patti er fortsatt i god vigør og myk i leddene. Hun har fremdeles den åndelige, spirituelle kraften og tilstedeværelsen - om enn kanskje ikke i like stort monn som da anmelder opplevde henne live første gang på Norwegian Wood (2011). Men det er der ennå, en aura av noe ekstra.
Vi starter opprørsk og rebelsk der punkpoeten nekter å ta imot tilbudt frelse i deres versjon av Them- låten "Gloria", som sammensveiset med Wilson Picketts "Land" bringer denne sesjonen til ende. Raseri og primal blues med røtter i Bob Dylan, Jimi Hendrix og den franske poeten Rimbsmaud, men også et frempek mot den nye tiden, punk og new wave på CBGB og Max, Kansas City. Patti Smith er like mye tradisjonalist som fornyer.
Men det er også plass til magi, poesi og drømmer. Snart står Smith resiterende fra sin medbrakte bok og passer på å hylle avdøde helter som Jim Morrison.
"Birdland" gjøres i en mer jazza utgave enn på originalen. Versjonene er ellers tro not originalen, uten å bli stive. Det blir både klart og tydelig hvilket markant album dette var, og hvor fint det var da plater ble formet som en tiltenkt helhet, snarere enn løst sammensatte låter.
Det var en gave å få høre det 50-årsjubilerende albumet "Horses" spilt i riktig rekkefølge av to av de originale musikerne, og et ellers sterkt band der sønnen Jackson Smith, 43 år, tok seg av bassen i stedet for Ivan Kral.
Patti sier hun kommer tilbake, men må ha en pissepause.
Bandet gjør en inspirert medley-hyllest til Television med «Marquee Moon», «See No Evil» og «Friction», etterfulgt av høydepunkter fra Patti Smiths lange karriere. Girl in Reds innhopp på ekstranummeret "People Have The Power" gjorde det til en internasjonal nyhetsnotis på linje med Rosalias deltakelse i Madrid, og slik Brad Pitts inntreden i London dager i forveien skapte overskrifter.
Tony Shanahan fyller Richard Sohls oppgaver på keyboard/piano før han i konsertens andre del også finner frem bass gitar og rocker løs, ved siden av å tilføre viktig backup vokal for kjæresten Patti. Lenny Kaye holder liv i de minneverdige lead gitar-riffene. Stilsikkert og karismatisk. Trommeslager Sebastian Rochford fylte som så ofte inn for Jay Dee Daugherty; han har dessverre ikke helse til å være med på denne turneen.
Smith gir oss underveis fin bakgrunnsinformasjon og nærhet til materialet. Mer lavmælte låter som "Ghist Dance" og "Peaceable Kingdom" står ut i denne delen av konserten. Energien, nærværet og trøkket i kommunikasjonen med publikum på "Dancing Barwfoot" og avsluttende "Because The Night" fungerer også strålende.
Helheten? Dette ble en virkelig fin kveld. Vi tar både med oss et grundig, fokusert nærlys på et sentralt album, og eksempler på en artist som med integritet, musikalitet og gode låter har engasjert seg sterkt også langt utenfor musikkscenen - som i Palestina-saken eller situasjonen for hopi-indianerne.
Men nå skal jeg jaggu hjem og finne frem "Horses"!
Del på Facebook | Del på Bluesky
GrowN - og Purple og Marillion
(29.11.25) Vi ønsker mer aktivitet framover, både på scene og i studio.