Bæltungt, intenst og sjukt fett

Drivende tungt og dansbart. Hvilken glede!


Oslo Rock Festival. Sommeren 1995. Kick-off på Rådhusplassen. På den store scenen står rundt femten oljefat. Her skal det tydeligvis dæljes, det står én mann bak hvert fat. De hadde med noen flere, med synther og mikrofoner, men det var oljefatene som fascinerte meg. Midt på scenen står en enslig mann, en seremonimester kanskje? Jeg sto der og lurte på hva i huleste dette skulle forestille.

Kjettinger henger fra riggen. Franskmennene er svette, halvnakne, anonyme, med store stokker. De står klare for at seremonimesteren skal igangsette ... ofringen? Tilbedelsen? Jeg husker jeg sto der og var fryktelig usikker på hva som skulle skje.

At vi fikk servert en av de råeste konsertene det året, hadde jeg aldri forventa. Dessverre var dette i interwebens spede barndom, i beste fall kunne mobiler både ringe og sende sms, Ebay og Amazon eksisterte ikke og det var nesten umulig å få tak i vinylskivene til slikt et absurd, underlig, fransk band.

Heldigvis har jeg kunnet følge med dem via bandcamp de siste årene, og det er faktisk akkurat like tøft som jeg husker! Bæltungt, intenst og sjukt fett. At de har spilt live med Sepultura overrasker overhodet ikke.

«The Wild Pack» er sånn ca. den niende skiva deres, og er akkurat så tung, drivende og dansbar som jeg forventer. Jeg har ventet på denne utgivelsen lenge – at de slapp den et par dager for tidlig er bare gledelig!

Låliste: Whore // Am I Dead Enough (Alt Version) // Echoes Of Tomorrow // Jungle Jazz (W.O.M.P. Version) // Evilution (EP Edit Version) // We Need Godz


Del på Facebook | Del på Bluesky

Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.


Ringo koser seg i gyngestolen

(07.05.26) Gode, gamle Ringo (85). Favorittbestefaren til alle som liker The Beatles. Han gir ut plater støtt og stadig, og befinner seg åpenbart på et sted i livet der det er godt å være.


Den kristne rebellen Erik Hillestad

(05.05.26) Den er en anstrengelse å lese, og den må ha vært en anstrengelse å skrive. Men det er mödan värd, som svenskene sier. 500 sider mat for tanken.


Kneecap i smulere farvann

(04.05.26) På ingen måte noen lettvekter, men hviler det en spesiell ro over denne skiva?


Maksimalt Laibach

(04.05.26) Munnharpe, søttitalls disco, beinhard techno og politisk budskap. Laibach har aldri vært minimalister, men her har maksimalismen tatt over fullstendig!


Det fins bare et United – Leeds United

(03.05.26) Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg holdt med Leeds. Hvilken historiebok!