Alan Sparhawk - så nakkehårene reiser seg

Alan Sparhawk er ute med sitt andre soloalbum på mindre enn ett år. Et album fylt med smerte, sorg og lengsel. Et album fylt til randen med sterke låter, låter som treffer langt inn i sjelen.


Sparhawk har lang fartstid med fantastiske Low, men i 2022 måtte hans kone og musikalske partner, Mimi Parker, gi tapt for kreften. Det var slutten på Low, men også begynnelsen på fortsettelsen.

Low leverte flere magiske album og nå viderefører Alan Sparhawk denne magien og trangen til å utforske det musikalske uttrykk under sitt eget navn. Høsten 2024 kom hans første album, «White Roses, My God», et album som til tider var meget utfordrende med sitt ekstreme lydbilde, det føltes fullt av sinne og raseri.

Denne gangen har han funnet sammen med Trampled by Turtles, noe så fjernt som et bluegrassband - et band han har hatt under sine vinger i mange år i hjembyen Duluth. Men du verden som det fungerer. Her får låtene til Sparhawk full uttelling på alle områder.

Det åpner med en lett «Psycho Killer-aktig» intro på «Stranger». Hakking på gitaren som bygger seg opp før vokalen kommer inn og skjærer seg gjennom, ren og sterk, mens det klimpres på mandolin og fele.

Flere av låtene på albumet kommer fra den siste tiden med Low. «Too High» er en av disse.

«Not Broken», en av låtene som Mimi Parker og Alan Sparhawk jobbet med de siste årene, er som et pust fra fortiden. Når deres datter, Hollis, synger duett med sin far er det nesten som at nakkehårene reiser seg. Stemmen som siver ut, er som å høre Mimi Parker. Sårt og trist.

Alan Sparhawk bruker ikke mer ord enn han trenger, han får formidlet det han ønsker med få ord og lar musikken tale sitt språk. Når «Screaming Song» skal formidle sitt budskap overtar instrumentene der ordene slutter. Det er nesten ikke mulig å få en tristere stemning i en låt.

Når han synger «When you flew out the window and into the sunset // I thought I would never stop screaming», kjenner man på smerten som ligger bak. Det starter med forsiktig klimpring på strengene før det bygger seg opp til å bli et stort skrik. Strykerne skriker av inderlig smerte, og sorgen borer seg så langt inn i sjelen som det er mulig å komme. Et intenst og kraftfullt stykke billedspråk.

«Get Still» og «Heaven» fra hans første album har også funnet plass på dette albumet i totalt nytt arrangement. Det er nedtonet og enkelt, og komplementeres tidvis med instrumenter som kommer fra langt i bakgrunnen.

«Don’t Take Your Light Out Of Me» låter tidvis massiv med full trykk fra strykerne i Trampled by Turtles. Det hele nærmest svulmer opp i en kakofoni, før det hele toner stille og rolig ut i andre enden.

Albumet avsluttes med «Torn & In Ashes», en stille og strippet låt med forsiktig instrumentering og Sparhawks rene og klare stemme.

Alan Sparhawk har gitt oss et album som må spilles om og om igjen. Et album som tar ånden fra Mimi Parker og Low med seg videre.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.