Coheed And Cambria i hit-modus

Jeg garanterer: I dette albumet vil du finne noe nytt, om du så spiller det for hundrede gang.


Forleden dag omtalte vi Steven Wilson som en slags superhelt innen konseptalbum-sjangeren. Han får god konkurranse fra Coheed And Cambria, et New York-band som har holdt det gående siden tidlig 2000-tall.

Det har vært utskiftninger underveis, men alt er liksom det samme så lenge Claudio Sanchez (vokal, gitar) holder i tømmene. Han er opptatt av verdensrommet og sci-fi, men er overraskende jordnær på årets utgivelse.

Coheed And Cambria er mye metal, prog metal – men ofte på pop/rock’ete vis. Sanches er en historieforteller, men er også veldig glad i catchy melodilinjer. Med «One Last Miracle» er han i nærheten av en mainstream hit i grenselandet til Manic Street Preachers. «Someone Who Can» beveger seg i det samme tunge pop/rock-segmentet. Tenk Def Leppard.


Albumet er velprodusert og ikke minst velarrangert. Forseggjort ned til minste detalj. Stikk motsatt av 1-2-3-4 kjør/A4 rock’n’roll. Når låtskriveren har den ene foten i progrocken blir det gjerne sånn.

Del på Facebook | Del på Bluesky

Deftones: Karrierebombet publikumet i Oslo

(30.11.10) (Oslo/PULS): Deftones og Coheed & Cambria inntok Oslo søndag, og førstnevnte hadde med seg samtlige kapittel i historien sin til scenen. Med andre ord både "Adrenaline", "Around The Fur", "White Pony" og årets glimrende "Diamond Eyes".


Coheed And Cambria: Year Of The Black Rainbow

(18.04.10) New York-bandet Coheed And Cambria fortsetter sin ferd med konseptalbumer. Med hell, vel og merke.


Sweden Rock Festival 2008: Dag 1

(09.07.08) Sweden Rock Festival har vært mye omtalt her i Puls i løpet av de siste årene, og hva er vel da mer naturlig enn at årets festival også får sin velfortjente spalteplass? Har du lest Puls Magasin har du allerede fått en forsmak på hva dette dreier seg om. Har du ikke, er dette likevel lesing som ikke krever særlige forkunnskaper, og som absolutt, i likhet med et besøk på festivalen, anbefales på det varmeste.


Coheed And Cambria: Småkjedelig progmetal

(16.02.06) (Oslo/PULS): Coheed And Cambria har fått sitt velfortjente gjennombrudd etter sin siste utgivelse "Good Apollo, I`m Burning Star IV - Vol 1". Med en miks av prog, metal, emo og punk har bandet skaffet seg mange fans, og det var relativt mye folk på Rockefeller tirsdag kveld. Synd da at bandet ikke leverte varene.


Coheed And Cambria utsetter Rockefeller-konsert

(04.01.06) Coheed And Cambrias frontmann Claudio Sanchez har skadet hånden, og dette fører til at bandet må utsette sin europaturnè. Det går også ut over konserten de skulle holdt på Rockefeller 16. januar.


Coheed And Cambria: Good Apollo, I`m Burning Star IV - Vol 1

(02.11.05) Nok et relativt interessant album fra det komplekse universet hvor kvartetten Coheed And Cambria boltrer seg hemningsløs. Det forrige utspillet "In Keeping Secrets Of Silent Earth: 3" følges opp i samme ånd, og det hele foregår i deres egen sci/fi-verden.


Coheed and Cambria: In Keeping Secrets Of Silent Earth: 3

(01.09.04) Denne andre skiva til Coheed and Cambria ble opprinnelig sluppet i USA i fjor høst. Etter å ha solgt over 200.000 eksemplarer via indie-distrubisjon, slapp Columbia albumet på forsommeren, og nå nærmer det seg en halv million solgte. Da er det vel på sin plass at oss europeere nå får skikkelig distrubisjon av denne svært interessante skiva.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.