Swans ser ut til å være i rute

«Tower» og «Nineteen» er velkjente begrep for lesere av Stephen Kings «The Dark Tower»-serie, og det diskuteres iherdig hvorvidt dette er en planlagt sammenheng eller en ren tilfeldighet. Nå er det en stund siden jeg sist leste King, men det forekommer meg at mesteparten av låtteksten hadde passet perfekt inn.

Av Siri Bjoner // 04.03.25

«I Am A Tower» er førstesleppet fra «Birthing» som kommer i slutten av mai sånn ca. to år etter forrige utgivelse, «The Beggar». «Birthing» består av låter som begynte livet på et litt patinert kontor med en godt nedsliti trestol, hauger av bøker og røyk fra ei pipe som virvler i solen.

Fantasien løper litt løpsk når Swans er på spillleren. Innholdet i kontoret er jeg usikker på, men alle låtene ble til av at Michael Gira satt med kassegitaren på kontoret sitt. Her klimpret han ut ryggraden og så ble de fylt ut med blod og muskler og nerver på konserter og øvinger. Gjennom en massiv metamorfose ble de slik de presenteres på den kommende skiva. Mest nerver. Dette blir neppe ei skive for de lettskremte. Det har de aldri laget.

Gira påstår at 2025 blir siste året med Swans i sin nåværende form. Det blir en turné og bandet skal fortsette videre, men i en redusert, nedtonet versjon. Jeg er litt usikker på hvorvidt dette skal tolkes på samme måte som at Munchs «MC002» er «leken og jazzaktig». Jeg sliter litt med å se for meg et Swans, som ikke maler gigantiske lydbilder, som gir rom for de mest absurde drømmer – eller mareritt.

Sist jeg så Gira og Kristof Hahn var da de hadde konsert i Kulturkirken Jakob for litt over to år siden. Betraktelig mer kompromissløst og støyete enn «I Am A Tower». Dog, la deg ikke lure: Låta er like variert og provoserende, og lydbildet like energisk og gigantisk som man forventer.

«the all-consuming sound worlds that have been my obsession for years», skriver Gira - og det stemmer like godt med denne låta som alt annet han har satt signaturen på. Den låter helt annerledes ut fra om jeg leker meg gjennom tidlig vårgrønn skog eller snubler i råtten snø eller danser utpå en isete myr – eller hører den hjemme i stua.

«I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it // I, alone, will fix it»

Starten er suggerende og intens. Den blir verken enklere eller snillere gjennom de neste nitten minuttene. For meg har Swans alltid vært i samme lyttekategori som Throbbing Gristle, tidlig Neubauten, en del av Bowies Berlin-produksjon (særlig B-siden på «Heroes») eller Lou Reeds «Metal Machine Music». Det er vakkert og fascinerende og trollsk og litt småskummelt, og jeg kan ikke høre på det i det uendelige, men det er utrolig deilig når fokuset er der.

Låta vris til et lettere sekstitallsrock omtrent halvveis, og ja, jeg hører elementer fra «Heroes». Det kan være bare meg. Det aller meste er bare et kaotisk system av lyder, eller er det systematisk kaos? Det vris videre rimelig raskt. Melodisk og vakkert og veldig, veldig Swans.

«I am a lamb, I am a kitten, I am a kitten // I am a tiny pink bubble // Drifting away»

Gleder jeg meg til «Birthing»? Selvfølgelig. Gruer jeg meg også? Of course! Jeg frykter alltid for den dagen eldgamle helter «Left with a whimper -- not with a shout.» (fra Chess).

Bidragsytere: Michael Gira - akustisk gitar, stemme, produsent; Kristof Hahn - lap steel gitar, elektrisk og akustisk gitarer, backing vokal; Phil Puleo - trommer, hammer dulcimer, fløyte, melodica, perkusjon; Larry Mullins - Mellotron, keyboard, piano, synthesizer, trommer, vibrafon, perkusjon, backing vokal; Jennifer Gira, Laura Carbone og Lucy Kruger - backing vokal; Dana Schechter - lap steel gitar, bassgitar; Christopher Pravdica - bassgitar, keyboards; Norman Westberg - elektrisk gitar.