Røry - en sann rollemodell
Hva får du om du blander sårheten i stemmen til Karen Carpenter, styrken i stemmen til Amy Winehouse, sårbarheten til Janis Joplin, den brutale ærligheten i stemmen til Chester Bennington?
Mitt første møte med RØRY var i «Die Another Day» av Blind Channel. Jeg syntes stemmen hennes var interessant nok til å leite litt videre, og i fjor sommer kom «Blossom».
Ble jeg imponert? Ja. Nok til at jeg ble nysgjerrig. Nok til å finne ut at Roxanne Emery (40 år) og mannen Rich har en himla bra podcast som finnes på ADHA_Love. Hun har ADHD og han har autisme. I en verden som blir stadig mer neurodivergent og forvirrende, synes jeg at linkene deres har mye for seg. «SORRY I'M LATE» har blitt en hymne for mange.
Så kom endelig "Restoration". Forhistorien til Roxanne er interessant og trist og tragisk og så altfor vanlig. «Neurodivergent ung kvinne begynner med dop og usikker sex og selvskading fordi hun ikke får hjelp» – om du påstår du aldri har kjent ei som henne, lyver du garantert. Eller har ikke fulgt med i timen.
Men i motsetning til de ovennevnte artistene lever hun, på tross av alt. Og hun deler livserfaringene med oss. Få artister har et så nært og kjært forhold til fansen, jeg vet ikke om noen andre som er like aktive i fangrupper som henne. Hun bryr seg. Vi har mista så mange bra artister fordi de ikke har orket mer. Det er direkte befriende med artister som sier det rett ut at «fy faen jeg sliter, men dere publikum holder meg i gang».
Skiva åpner med «if pain could talk, what would it say?», om noen skulle være i tvil om at dette er ei katartisk skive. Førtiåringen har et par utgivelser bak seg, dersom noen skulle lure på det, men dette er SKIVA. Og den har gått på repeat siden jeg fikk den.
Én ting er at skiva er full av bra låter, men tekstene treffer hardt.
«You buried me alive // You left me there to die // And now you're gonna watch me // Breaking through the dirt // A death becomes a birth // You're gonna watch me blossom»
Det anses ikke lenger som feigt å være avholds, som jeg er kjempeglad for. Jeg har så utrolig mange venner som er i live i dag fordi de greide å overkomme sine avhengigheter, og jeg er takknemlig for alle sammen. Jeg tror at det eneste som er mer ensomt enn å få en kreftdiagnose må være å bli edru/nykter - og om du ikke skjønner den setningen, er du heldig.
«You took everyone I ever loved // Everything I needed // It was you that had me by the throat // I was barely breathing // You thought that I was gonna choke // But I'm still here // And I'm six feet down and screaming»
«Restoration» er fantastisk. Vi får følge RØRY på en spennende reise, fra selvoppvåkning til en selvtillit som flere hadde trengt.
«I'm only one drink away from 2 a.m. mistakes // Threesomes where I don't feel that safe // Four dealers rung, five years undone // Thank God I changed // But I'm only one drink away»
Jammen musikken, da, hvilken genre er det? Nja. Jeg har i grunnen innsett at de artistene jeg liker, de greier ikke holde seg til én genre. Eller kanskje det er jeg som har mistet fullstendig oversikten over dem. Wikipedia definerer henne som «acoustic, dance, pop rock, hard rock, alternative rock, power pop, pop punk, indie rock, sadcore».
Favoritten min? «Blossom», uten tvil. Eller kanskje «One Drink Away». Ulempen med artister som Røry er at det er vrient å velge låter fordi noen tekster griper så tak i hjerterota og gjenkjennelsen er så intens at den følelsen kanskje overstyrer resten.
Røry er ikke den neste Mariah Carey eller Celine Dion. Hun kommer aldri til å holde daglige konserter i Las Vegas. Om hun selger til platinum et sted, er det en tilfeldighet. Hun lovet at dersom hun oppnådde førsteplass på den britiske iTunes-lista ville hun løpe rundt i byen i undertøyet, og det ble Manchester som fikk den gleden.
Hun kommer aldri til å frekventere røde løpere i Hollywood. I motsetning til alle disse grusomme superstjernene som tror de blir mer verdifulle om de blir skrapmagre zombier av Ozempic, er hun faktisk en rimelig tøff rollemodell for dagens unge - og jeg håper de vet å sette pris på henne.
For hun lager faktisk utrolig bra musikk. Ord som integritet, ærlighet og overlevelse tror jeg dekker rimelig bra. Og jeg gleder meg som en unge til neste «Bloodletting», som kommer kanskje-i-sommer.
Låtliste: if pain could talk, what would it say // In the Bible // WOLVES // hold on (Ft. RØRY) // BLOSSOM // Sherlock Holmes // One Drink Away // MORALITY $UICIDE // SORRY I'M LATE // The Atheist
Del på Facebook | Del på Bluesky