Det er ikke bare bare å anmelde Nick Cave

«Du skal på Nick Cave i kveld?? Og er ikke særlig interessert??» Jazzkompisen er forundret. Jeg må jo bare være ærlig. «Jeg dumpa'n jo for noen år siden fordi han var utro med Warren, og jeg er litt usikker om vi er på talefot.»

---

Nick Cave and the Bad Seeds / Oslo spektrum / 04.10.24

Av Siri Bjoner // 04.10.24

---

Noen konserter er verre å anmelde enn andre. Dette er en av dem. The Preacher Man har fulgt meg siden sent 80-tall eller rundt deromkring. «The Mercy Seat» er fortsatt en av de vakreste låtene jeg vet om, og jeg elsker kompromissløsheten i de aller første skivene. I enhver skilsmisse blir man litt partisk, og musikksmaken min fulgte heller Blixa og Neubauten etter at han forlot The Bad Seeds i 2003.

Konserten på Oslo Spektrum i 2017 ble et vendepunkt for meg. Rett nok var jeg midt i cellegiftbehandling, men ballademakeren Cave hadde gått fra den danske versjonen av ordet til norsk. Jeg kjedet meg, rett og slett. Filmen «This much I know to be true» i 2022 bekreftet dette – Warren Ellis hadde skviset ut de interessante musikerne i bandet og forårsaket at det hele ble rimelig uinteressant.

Arild ble overveldet av «Wild God» (2024), personlig har jeg bare såvidt snust litt på den. Dog virker det som om de fleste jeg kjenner mener at den er langt bedre enn «Ghosteen» (2019) og de skivene som kom før den.

Vi prater litt med et par superfæns som henger langs barrikaden før bandet går på. «Har du sett setlisten? 24 låter! Det blir megarått!» og jo, lista ser bra ut den.

Ut på scenen kommer nesten et dusin personer, inklusive fire gospelkorister. Cave er seg sjøl lik, med grå skjorte og prikkete slips. De drar i gang med «Frogs» og «Wild God» fra nyeste skiva, og dette låter både rått og intenst, god gammel form! Og mannen sjøl, the preacher man, han har et utsolgt Oslo Spektrum i sin hule hånd fra første tone. «O Children» er grøssende bra. Dette lover virkelig godt.

«From Her To Eternity» er kveldens absolutte høydepunkt. Har du noensinne hørt ei låt som bare sendte deg rett til himmels? Den var en psykt sexy, pseudoorgasmisk kakofoni som 1984-Cave hadde vært imponert over. Stemmen hans er et uvær, den er rusten og hes, brudden og sår, stormen Nick Cave har inntatt Spektrum og selv koristene i sine side, sølvglinsende sekker er tatt av orkanen. Jeg tenker at om dette er forspillet til "Mercy Seat" kommer jeg til å trenge noen som kan tjore meg fast til gulvet.

"Tuuusen tak!" - han har lært litt norsk, da. Bortsett fra når han sitter ved flygelet, er han mest på catwalken foran publikum. Preacher Man har fortsatt grepet. Hundrevis av hender og fingre strekker seg mot mannen i svart, de vil ta på ham, de vil at han skal ta på dem, som en frelser, som en gud, en vill en.

Tempoet roes ned med «Long Dark Night». Litt for mye, kanskje, men gospelkoristene synger og synger. «Nick Cave and the Gospel Seeds» kalte kunstneren dem. «Gospelkorister er djevelens verk, og det kan du sitere meg på!» - hilsen det vandrende musikkleksikonet som har elsket Cave siden «The Birthday Party» er nådeløs.

Her kommer vi til den første av kveldens hovedproblemer: Litt gospelkoring passer bra til en del av deres låter. Ikke alle sammen. Ikke som en viktig stemme på samtlige låter.

Etter hvert ble det til et irritasjonsmoment for min del. Ved en tilfeldighet (jeg lover, det var ikke planlagt) hadde jeg på en Neubauten t-skjorte denne kvelden og tenkte at de to bandene har virkelig blitt yin/yang. Neubauten superminimalistisk der ikke en gang et fottrinn ikke har sin plass og sin rolle i musikken. Nick Cave og Warren Ellis har bare pøst på med så mange forskjellige lyder at det blir forstyrrende.

«Tupelo» har aldri vært en favoritt på skive, selv om jeg synes den er råtøff live, men der kom gospelen igjen. Ikke at de ikke er flinke, men det er for mye. Litt som mormors hus der absolutt alt luktet av en pseudogrusom såpe som fremdeles sitter i nesa. Umulig å unnslippe, og man blir bare mer og mer obs på den.

«Bright Horses» og Ellis «synger». Gaulingen er så slitsom (litt som rådyr i parringstida) at jeg må ut og ta meg en sigg. En liten pause før «Red Right Hand» som jeg faktisk syntes var direkte kjedelig. Cave var intens som alltid, bandet spiller guddommelig bra, den burde være nail. Men det er noe som mangler, det mest vesentlige i denne låta, og det er stillheten. De mikroskopiske pausene mellom det brutale. Den skal være naken, rå, intens, ikke full av unødvendige lyder.

For hovedproblem nummer to: Det var alt for mange folk på scena. Jeg synes Warren Ellis er for opptatt av å lage rare, teite lyder for seg selv enn å være med i et fellesskap der man lager ei låt sammen. Jeg mistenker at konserten uten korister og uten Ellis hadde vært langt mer interessant, rå og mind-blowing.

«The Mercy Seat» var langt bedre i 2017, og alle andre ganger jeg har hørt den. Den sakte oppbyggingen til det hele eksploderer manglet. Det var sakte og seigt og plutselig tok det av. Jeg satt ikke fast i klisteret og ventet på å bli blåst i fillebiter, som barna på lekeplassen i «Terminator 2». Kakofonien på slutten var i direkte ubalanse med resten av låta.

Jeg synes alltid det er spennende å overhøre hva andre publikummere sier om en konsert. Ikke denne gangen: Kritikken varierte fra «Beste konserten noensinne» til «Dårlig kopi av Johnny Cash, jeg gir den en 2’er». Tilsynelatende er det ingen som helst sammenheng med hvilken tidsepoke man foretrekker og hva man syntes om konserten.

«Palaces Of Montezuma» ble omgjort fra en støyete rockelåt til noe kjedelig av gospelkoristene og soloen til Ellis. «Weeping Song» ble rett og slett ødelagt av felegnikkinga til Ellis. Jeg synes at «White Elephant» er fantastisk rå den første halvdelen, og så blir det bare vås.

«Into My Arms» var den eneste låta som bare var Cave og flygel. Ingen gospel, ingen Ellis, ingen forstyrrelser. Den kunne vært den perfekte avslutningen på en underlig kveld, men så drar de i gang med «As The Waters Cover The Sea» som er reinspikka gospel.

Egentlig hadde jeg foretrukket at konserten var direkte elendig. En meltdown som siste konserten til Jane’s Addiction. Da hadde det vært enklere å anmelde denne konserten. Nick Cave synger fortsatt som den ville guden han er.

Likevel - jeg synes at Nick Cave and the Bad Seeds spilte en superbra konsert som ble ødelagt av overproduksjon, for mye gospel og for mye gauling og gnikking fra Ellis.

Men neste uke er Einsturzende Neubauten på plass i Oslo. Yin og yang.

Låtliste: Frogs // Wild God // Song of the Lake // O Children // Jubilee Street // From Her to Eternity // Long Dark Night // Cinnamon Horses // Tupelo // Conversion // Bright Horses // Joy // I Need You // Carnage (Nick Cave & Warren Ellis cover) // Final Rescue Attempt // Red Right Hand // The Mercy Seat // White Elephant (Nick Cave & Warren Ellis cover) // Palaces of Montezuma (Grinderman cover) // O Wow O Wow (How Wonderful She Is) // Papa Won't Leave You, Henry // The Weeping Song // Into My Arms // As the Waters Cover the Sea

---

Del på Facebook | Del på Bluesky