Kari Svendsen behersker studio til fulle

Dette albumet kan oppfattes som en hyllest til Lillebjørn Nilsen, til Tigerstaden, til den spesielt utfordrende visesangen som sjanger. Kari Svendsen er dronning av alt dette.


Hun forhaster seg ikke, i hvert fall ikke som studio-artist. Før dette, har Kari Svendsen faktisk ikke mer enn to solo-album på samvittigheten. «Solskinn og sang» fra 1982, «Kari går til filmen» fra 1991.

Mange vil nok mene at hun sitter fast i 70-tallet – ja, til og med et par tiår før det også. Fra den gang de mest populære sangene ble halt «schläger» - og dem var det mange av. «Hva var vel livet uten deg?», «Herre med bart», «Akerselva», «Bare døtt på», «Frøken Johansen og jeg». Noen av disse blinkskuddene fra revyscenen er inkludert her, men hva hadde vel et album med Kari Svendsen vært uten «Marsjkonkurransen»?

Hun er sikkert lei av å bli kalt «Glad’-jenta» og «Banjo-Kari», men det er lett å ty til denne typen karakteristikker når du ser henne i levende live. For Kari er i sannhet både glad og «banjo»!

Får hun dette ut på plate, i 2024? Så definitivt, men hun finner også plass til det melankolske og tekster som på ingen måte er hurra-meg-rundt. Hennes utgave av Jon Arne Corells «På gjensyn», til tekst av Rudolf Nilsen (1901-29), er rørende vakker.

Alle sangene er mer enn vanlig elegant arrangert. Men jeg veit dessverre ikke hvem som skal tilskrives godlyden, heller ikke hvem det er som spiller. Førsteklasses strykere, treblåsere, en trekkspiller og sikkert mange flere har vært i studio. Men skal man tro opplysningene på strømmetjenestene, har ingen av dem vært til stede.

Et stadig tilbakevendende tema, dette. Manglende kreditering. Nylig har Eva Weel Skram og Hellbillies fått det til, og det er mystisk at C+C Records og Christer Falck - av alle! - ikke får orden på dette.

Alle sangene her er fine, og Kari Svendsen synger virkelig bra. Slik låtene er dandert, er dette virkelig avansert visesang.

Det hele avsluttes med en ni minutter lang versjon av Lillebjørn Nilsens «God natt Oslo». Introen er lyden av kirkeklokker, mens en fiolin spiller «Sakte dansen trå». Så tar Kari Svendsen over, til et pianodrevet komp. Og det er ingen tvil om hvilken kant av byen vokalisten kommer fra. God natt, kjære Ossssccchlo.

Lillebjørn gjester, noe av det siste han skal ha gjort før han døde. Og penere kan det faktisk ikke bli.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.