Masqualero – en uforglemmelig konsert
Er det virkelig sant, at de ikke har spilt sammen siden 1993? Jeg mener; et mer homogent jazzband skal du leite lenge etter.
Masqualero / Den norske opera & ballett / 11.08.24
De herja Jazz-Norge i en tiårsperiode. Mottakelsen av debutalbumet «Masqualero» (1983) var overveldende, med god grunn. Og ja, de gikk verden rundt – både som plateartister og i live format.
Da bandleder Arild Andersen – de het i utgangspunktet Arild Andersen Jon Christensen Quintet – her forleden meldte på Facebook at «øvingene går bra», svarte jeg litt eplekjekt – «må dere virkelig øve»? (De fant én dato for øving, 29. mai. Travle herrer, dette!)
Det var før jeg 40 år etter utgivelsen tok for meg «Masqualero» påny. Arild Andersen har ved en tidligere anledning beskrevet frijazzmiljøet på 60-tallet som at «vi spelte som et helvete, så stoppa vi på likt». Masqualero er noe helt annet.
Men også dette bandet evner å stoppe på likt. Om de gjør, om jeg kan si det sånn. De er til perfeksjon synkronisert. I etterkant av lengre improviserte partier er de der, alltid - på slaget. De er så gode at resultatet er til å miste pusten av.
«På slaget», kan i grunnen være et stikkord. Den opprinnelige trommeslageren Jon Christensen gikk bort i 2020, og Andersen kunne umulig funnet en bedre erstatter enn Gard Nilssen. Ifølge bandlederen kunne Nilssen alle låtene ut og inn, før han stilte på øving. Det hørtes godt; fantastisk trommespill. Dette er noe ganske annet enn «å holde takta».
Pianisten Jon Balke er rein og skjær nytelse. I 2024-utgaven dominerer el-pianoet, og jeg kan nesten ikke tenke meg et coolere sound. Det låter så tvers igjennom riktig. Balke gjør aldri alt for mye ut av seg. Han gjør bare alt helt riktig, der han ofte bare legger inn korte og brått avslutta akkorder. En detaljist – hemmeligheten ligger i detaljene.
Hva skal man si om blåserduoen Nils Petter Molvær og Tore Brunborg? De var «juniorer» den gang i 1983, men er i dag velbefarne, internasjonalt anerkjente solister og bandledere. Jeg skjønner ikke helt hvordan de får det til.
Når de ikke gir seg inn i improviserte partier, spiller de for det meste unisont – og noe så inn i helvete fort! Disse notearka skulle jeg gjerne tatt en titt på. De spiller nærmest programmatisk sammen i takt og tone. Helt annerledes enn Wayne Shorter og Miles Davis.
Før konserten snakka jeg med opptil flere som var nysgjerrig på om techno-giganten Molvær hadde beholdt evnen til å spille «streit». Oj sann … Molvær flyr opp og ned i registeret, og kan nok når som helst framføre Joseph Haydens trompetkonsert på strak arm.
Ønsker du et innblikk i hva jeg her forsøker å formidle, går du til «Wallen, Wallen!/Helsinki Song» fra originalalbumet.
De starter med tittelkuttet, første gang presentert på Miles Davis-albumet «Sorcerer» fra 1967. Ingen tvil om at Masqualero henter mye av inspirasjonen fra Miles Davis-kvintetten på det seine 60-tall, men de tar det et stykke videre når det kommer til skrevne komposisjoner.
Holdt jeg på å glemme sjefen? På ingen måte – men hva skal man egentlig legge til når det gjelder Arild Andersen? Skulle tro han hadde studert ved Muhammed Ali-skolen – «sting like a bee, fly like a butterfly».
Så vidt jeg kunne registrere, fikk vi låter henta fra hele bandets aktive karriere. De trenger liksom ikke å gjøre cover-låter – men «’Round About Midnight» blir aldri feil.
En reunion etter 30 år. Men blir det kanskje flere konserter? Hvis de stilte seg til rådighet, ville de jo blitt booka til all verdens jazzfestivaler. Men jeg tillater meg å tvile. En sak er logistikken; det er ikke bare bare å legge disse solo-karrierene på hylla i ett år eller to.
Men er det ikke noe eksklusivt med dette å gjøre bare én konsert? Vi som var til stede vil aldri glemme denne opplevelsen – og det vil forundre meg om den ikke i sin helhet ble lydfesta. Så et live-album, kanskje.
Del på Facebook | Del på Bluesky