Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner Foto: Siri Bjoner

Bad Religion live - überfett

«I think we’re actually at our best now, I don’t know why!» Jeg traff bassist Jay Bentley etter konserten og vi hadde en kort men hyggelig prat om gamle dager, nye dager, utsolgt Sentrum og første gang jeg så dem på Café Blitz - «it must have been 1992».


Bad Religion / Sentrum Scene / 16.07.24


Kort og intenst. Kanskje like lenge som ei av låtene deres. Vi snakker tross alt om bandet som er notoriske for sine korte låter; som medfotografen sa, «Vi får være fornøyd om vi får seks minutter på de tre første!» Første foto 21:00:04, siste 21:07:20, overraskende lenge egentlig.

Listen over band jeg ble introdusert til via Blitz – enten live eller på vinyl – er lang. Alt fra kremen av norske hardcore-/pønkeband til Nirvana (jeg kjøpte «Bleach» fordi jeg som fotograf syntes coveret var dritkult), samt råfet utenlandsk pønk/hardcore/pop/vise/rock/særtsomfå band som Alice Donut, Chumbawamba, Jingo de Lunch, Bad Brains, SNFU og selvfølgelig Bad Religion. Poppønkbandet over alle poppønkband. Både «No Control» (1989) og «Against the Grain» (1990) ble spilt forlengs og baklengs, sirlig kopiert fra vinyl til kassett.

«This is just a punk rock song // Written for the people who can see something's wrong // Like workers in a factory we do our share // But there's so many other fuckin' robots out there // And this is just a punk rock song»

«Jeg synes egentlig de er litt kjedelige, men er her likevel, dette er jo klassisk og jeg håper de booker Minor Threat neste gang!»

Det var mange kjente ansikter i et utsolgt Sentrum Scene. Ganske heftig opplevelse. «If you keep this up we’re going to have to come back every year!» truer vokalist Greg Graffin med fra scenen, og vi kan ikke annet enn å juble.
Kjedelige vil jeg ikke kalle dem. Energinivået og spillegleden på scenen er særs smittsomt. Stemningen i salen er ren kos.

17 skiver har Los Angeles-bandet gitt ut hittil, og de spilte låter fra fjorten av dem. Hitlåt etter hitlåt. Kanskje ikke det folk flest anser som hitlåter, men her var det allsang til de aller fleste låtene og massiv jubel hele tiden – så for oss som var der, var det en endeløs rekke med kjente og kjære melodier!

Dette var så fett som det kunne blitt. Vanligvis når jeg anmelder en konsert, tar jeg bilder de tre første, så vandrer jeg litt rundt i lokalet, for å sjekke lyden, lodde stemningen, høre hva andre synes, høre på bandet. Ikke denne gangen. Denne kvelden sto jeg nesten foran ved scenen, et stykke unna mosh piten, som økte i omfang for hver låt som ble spelt. Plutselig var jeg en del av den, det var kjente bevegelser, lukten av øl og svette, boots og albuer men snilt – her skal ingen skades, vi er alle venner, alle del av noe større.

«'Cause I'm a 21st century digital boy // I don't know how to read, but I've got a lot of toys»

Lykkelig er jeg, for dette er et så überfett band. Lykkelig fordi de speller så mange deilige klassikere. Lykkelig fordi bandet låter like tight og fett som da de først begynte å spelle sammen, i 1980. Lykkelig fordi lyden er super og alle der inne koser seg og stemningen er prima. Lykkelig fordi det er nesten ingen mobilkameraer i sikte. Lykkelig fordi denne konserten var alt jeg ikke hadde turt håpe på.

Så var det kanskje ikke fulle 90 minutter, som dørvakta sa, men 75 minutter ble det nok – fordelt på 24 låter. Jeg forlot Sentrum, stinkende av utallige ølskvetter som hadde truffet meg gjennom hele konserten, våt av egen og andres svette fra piten, med 21st Century Digital Boy på repeat i hjernen.

Det finnes verre låter å mimre over. At introen til «American Jesus» var «The Boys Are Back In Town» lover godt for flere besøk i årene som kommer.

Låtliste: Recipe for Hate // Dearly Beloved // Anesthesia // New Dark Ages // Supersonic // No Control // Fuck You // Only Rain // Damned to Be Free // You // I Want to Conquer the World // My Sanity // Suffer // Infected // Do What You Want // Along the Way // Lookin' In // We're Only Gonna Die // Fuck Armageddon... This Is Hell // Sorrow // Generator // 21st Century (Digital Boy) // Punk Rock Song // American Jesus


Del på Facebook | Del på Bluesky

Bad Religion avlyser Europa-turné

(18.06.01) Avtroppende trommis i Bad Religion - Bobby Schayer - har pådratt deg en kronisk skulderskade som gjør ham ute av stand til å gjøre jobben sin i Bad Religion. Dermed må bandet avlyse de gjenstående 11 konsertene sine på kontinentet, og reise hjem til Statene.


Brooks Wackerman til Bad Religion

(12.06.01) Brooks Wackerman - tidligere Suicidal Tendencies og Vandals - er Bad Religions nye trommeslager. Han konsentrerer seg om å lære seg de nye låtene, men er også med bandet på deres pågående Europa-turné. Han erstatter dermed Bobby Schayer, som i sin tur erstatta originalmedlem Pete Finestone i 1992.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.