Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland Foto: Julie Bruntland

Richard Gallianos musikalske jordomseiling

Galliano begynner å klimpre på trekkspillet - heter det klimpre, da? - og jeg fraktes umiddelbart til film noirens Paris. Smale skitne gater med fortauskafeer der dampen stiger opp, det drikkes billig rødvin fra strådekte flasker og svarte magre katter svinser innimellom sykler og søppel.


Richard Galliano New York Tango Trio / Cosmopolite / 27.09.23


Så kommer Adrien Moignard (gitar) og Diego Imbert (kontrabass) ut på scena og bildene flytter seg over havet, til den koselige landsbykafeen eller var det bare hagen med mangefargete lys og feststemte mennesker i "Strictly Ballroom" som jeg virkelig må se snart igjen.

Sang tre og vi er i en mørk og svett liten bar i New Orleans. Like plutselig er vi tilbake i Paris, denne gangen i en klassisk og elegant lounge der alle kvinnene har strenge bober og høye stiletthæler og nipper til sin dry martini mens gubbene drikker calvados on the rocks.

Ikke aner jeg om franske fornemme menn drikker slik, men tenk så heldig jeg er som får sitte her og bli transportert jorda rundt!

Tilbake til Argentina, Madonnas Eva Peron danser en rå tango med Antonio Banderas. Det er en fryd å se hvordan fingrene danser over knappene og strengene og ja, det gjelder alle tre. Fantastisk dyktige! Gleden fra scenen sprer seg i hele lokalet. Trekkspill byttes ut med mellowtone for "Blue River", eller er det "Moon River" den egentlig heter. Galliano er et unikum. At han er verdens beste trekkspiller - eller heter det trekkspillist? - er det ingen tvil om.

Vi havner tilbake på det store lerretet, med noe som hadde passet i den franske klassikeren "L'ours" eller kanskje "La maison assassinée". Så underlig at jeg får assosiasjoner til noen av de vakreste franske filmene jeg har sett.

Av og til sliter jeg med å finne ord som er sterke nok til å beskrive det jeg har opplevd, for det er så utsøkt, så raffinert, så elegant og stormende og jeg kommer ikke over hvor dyktig Galliano er. Fra de spedeste toner til den voldsomste orkan, alltid intenst og vakkert og jeg sitter og er litt fjetret og tenker igjen så heldig jeg er som får oppleve dette!

"Konserter jeg tror du vil like" heter epostkorrespondansen mellom Cosmo-Julie og meg, og hun har helt rett bestandig. Det er så deilig å kunne være litt lat og kjenne folk som bare sier "dette liker du", for det gjør jeg alltid!

Fem år har gått siden Galliano sist gjestet Cosmopolite, og dette er fjerde besøket. Jeg håper han kommer snart igjen. Da vil jeg anbefale at du kjøper billett tidlig, for det var nesten helt fullt, og dette vil du absolutt ikke gå glipp av! Sjøl må jeg rote frem litt dvd'er for her skal det nytes.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.