Greta van Fleet fullfører den vanskelige tredje runden med stil

Det er vel fortsatt lov å kalle dem «det nye store» innen tungrocken? De er stadig vekk en fryd i mine øreganger.


Bandets to første album har fått blanda mottakelse i våre spalter. «Anthem Of The Peacful Army» (2018) fikk tommelen opp, mens «The Battles At Garden’s Gate (2021) var nedtur ifølge vår anmelder. Gjør klar for tredje runde.

Mange misliker dette bandet fordi de mener de «likner alt for mye på Led Zeppelin». Og ja, de likner på Zeppelin. Men det er da mange som har «ligna på» Beatles og Rolling Stones uten at det har blitt brukt mot dem? Denne gangen er det «Runaway Blues» som er Zeppelin opp ad dage. Den klippes etter 1 minutt og 17 sekunder; kanskje de sjøl syns de ligna for mye?!?!

Greta van Fleet er på sett og vis det stikk motsatte av boogie rock. Taktene stykkes ofte opp på intrikat vis, hvilket ikke minst krever sin trommeslager. Jake Kiszka (gitar), Sam Kiszka (bass/Keyboards) og Danny Wagner (trommer) er i det hele tatt alle svært kompetente musikere.

Jeg liker lyden av et godt, gammeldags el-piano, og munnspillet forsterker inntrykket av blues. Men Greta van Fleet er først og fremst storslått tungrock.

Med sopranvokalisten Josh Kiszka i front er det vanskelig å ikke dra linjene til Jon Anderson og Yes, og i «The Indigo Streak» låner de faktisk mer enn bare litt fra progrockens estetikk.

Men kan det bli slitsomt å lytte til et band der vokalisten ustanselig befinner seg i de aller øverste luftlag? Ja, det kan det.



Del på Facebook | Del på Bluesky

Barføtt og pompøs Greta Van Fleet

(17.04.21) Aldri hørt på Greta Van Fleet før? Ikke start med denne skiva, gå rett på singelen «Always There» fra soundtracket til filmen «A Million Little Things». Dét, er den beste låta de noen gang/hittil har laget. Men etter det, da får du lov, av meg, til å bla videre i diskografien.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.