Greta van Fleet fullfører den vanskelige tredje runden med stil
Det er vel fortsatt lov å kalle dem «det nye store» innen tungrocken? De er stadig vekk en fryd i mine øreganger.
Bandets to første album har fått blanda mottakelse i våre spalter. «Anthem Of The Peacful Army» (2018) fikk tommelen opp, mens «The Battles At Garden’s Gate (2021) var nedtur ifølge vår anmelder. Gjør klar for tredje runde.
Mange misliker dette bandet fordi de mener de «likner alt for mye på Led Zeppelin». Og ja, de likner på Zeppelin. Men det er da mange som har «ligna på» Beatles og Rolling Stones uten at det har blitt brukt mot dem? Denne gangen er det «Runaway Blues» som er Zeppelin opp ad dage. Den klippes etter 1 minutt og 17 sekunder; kanskje de sjøl syns de ligna for mye?!?!
Greta van Fleet er på sett og vis det stikk motsatte av boogie rock. Taktene stykkes ofte opp på intrikat vis, hvilket ikke minst krever sin trommeslager. Jake Kiszka (gitar), Sam Kiszka (bass/Keyboards) og Danny Wagner (trommer) er i det hele tatt alle svært kompetente musikere.
Jeg liker lyden av et godt, gammeldags el-piano, og munnspillet forsterker inntrykket av blues. Men Greta van Fleet er først og fremst storslått tungrock.
Med sopranvokalisten Josh Kiszka i front er det vanskelig å ikke dra linjene til Jon Anderson og Yes, og i «The Indigo Streak» låner de faktisk mer enn bare litt fra progrockens estetikk.
Men kan det bli slitsomt å lytte til et band der vokalisten ustanselig befinner seg i de aller øverste luftlag? Ja, det kan det.
Del på Facebook | Del på Bluesky