Greta van Fleet fullfører den vanskelige tredje runden med stil

Det er vel fortsatt lov å kalle dem «det nye store» innen tungrocken? De er stadig vekk en fryd i mine øreganger.


Bandets to første album har fått blanda mottakelse i våre spalter. «Anthem Of The Peacful Army» (2018) fikk tommelen opp, mens «The Battles At Garden’s Gate (2021) var nedtur ifølge vår anmelder. Gjør klar for tredje runde.

Mange misliker dette bandet fordi de mener de «likner alt for mye på Led Zeppelin». Og ja, de likner på Zeppelin. Men det er da mange som har «ligna på» Beatles og Rolling Stones uten at det har blitt brukt mot dem? Denne gangen er det «Runaway Blues» som er Zeppelin opp ad dage. Den klippes etter 1 minutt og 17 sekunder; kanskje de sjøl syns de ligna for mye?!?!

Greta van Fleet er på sett og vis det stikk motsatte av boogie rock. Taktene stykkes ofte opp på intrikat vis, hvilket ikke minst krever sin trommeslager. Jake Kiszka (gitar), Sam Kiszka (bass/Keyboards) og Danny Wagner (trommer) er i det hele tatt alle svært kompetente musikere.

Jeg liker lyden av et godt, gammeldags el-piano, og munnspillet forsterker inntrykket av blues. Men Greta van Fleet er først og fremst storslått tungrock.

Med sopranvokalisten Josh Kiszka i front er det vanskelig å ikke dra linjene til Jon Anderson og Yes, og i «The Indigo Streak» låner de faktisk mer enn bare litt fra progrockens estetikk.

Men kan det bli slitsomt å lytte til et band der vokalisten ustanselig befinner seg i de aller øverste luftlag? Ja, det kan det.



Del på Facebook | Del på Bluesky

Barføtt og pompøs Greta Van Fleet

(17.04.21) Aldri hørt på Greta Van Fleet før? Ikke start med denne skiva, gå rett på singelen «Always There» fra soundtracket til filmen «A Million Little Things». Dét, er den beste låta de noen gang/hittil har laget. Men etter det, da får du lov, av meg, til å bla videre i diskografien.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.