Barføtt og pompøs Greta Van Fleet
Aldri hørt på Greta Van Fleet før? Ikke start med denne skiva, gå rett på singelen «Always There» fra soundtracket til filmen «A Million Little Things». Dét, er den beste låta de noen gang/hittil har laget. Men etter det, da får du lov, av meg, til å bla videre i diskografien.
Tvillingene Josh og Jake, lillebror Sam og kompis Danny rappa navnet til gamle fru Gretna Vanfleet i nabolaget og spilte seg opp fra garasje til stadion på relativt kort tid. Siden oktober i fjor har de sluppet små smakebiter med til sammen fire singler og nå kommer deres andre full-lengder.
Åpningssporet «Heat Above» har alt et rocke-anthem trenger: orgelintro, høye vrengte vokalpartier, gitarsolo, kompende kassegitar og en relativt god hippie-følelse over teksten. Krigen kommer og kjærligheten seirer.
«Age Of The Machine» kjører stil med en fantastisk intro fylt av en anførende gitar, messende vokal og et pulserende beat som bygger seg opp.
Skal man flikke litt på det, er det kanskje ikke alltid helt innafor av Josh å lefle med native American sang og fjærpryd, men i denne sammenhengen er han tilgitt. Den nesten sju minutter lange låta fokuser på å koble fra og koble av.
In this electric tomb/Man has made/An omnipresent force(…)Now you’re free/Unplug from the source/No more underscores/Open up the doors
Denne skiva er kanskje mer polert og har ikke like treffende nerve som de første EPene. Men allikevel har bandet forsøkt å spe på med mer inspirasjon, for å komme seg litt lenger vekk fra Zeppelin-stempelet de lenge har båret. Og ja, de er helt klart Led Zeppelins små søte barnebarn, men Josh er likevel mer Janis Joplin enn Mr. Plant. Av dagens band plasseres de i gata til Wolfmother og andre som det stadig strides om redder klassisk rock eller dreper rockeklassikere.
Under «Broken Bells» har dessverre bandets oppussing medført noen strykere som ødelegger helhetsbildet. På noen låter, som «Caravel», er det mer Maiden og Rush som gir gjenklang. Et godt pluss er at den siste låta, «The Weight Of Dreams», får lov til å dra i land hele albumet med fire minutters gitarsolo.
Bandet forteller i intervjuer at albumets tekster ble formet av den verden utenfor Michigan de fikk oppleve, når de var på sin første turné. Skiva sirkler rundt ulike religiøse og spirituelle referanser, krig i flere termer og evig fred og kjærlighet. På «Trip The Light Fantastic», som tittelmessig er spekket med diverse musikalske referanser, for meg primært Mary Poppins, messes hindumantraet «Ah Sri Rama Jayam Ram» for fred og harmoni med seier til Rama.
Det er rett og slett veldig 1969 over det hele. Ikke bare melodi og tekst, men definitivt også look og estetikk. På Facebook-veggen sin har de fått litt passende kritikk av fans for at de bør være litt mer musikk og litt mindre boybandbilder i monitor takk. Denne uka stilte de på Jimmy Kimmel live - barføtt og i silkedress. Man kan godt rette pekefingre og snakke kopiering og ferdig-pakke, men det er bare å omfavne og nyte en godt komponert classic-rock skive som kan spilles høyt og mye.
En hel konsert, kanskje ...?
Del på Facebook | Del på Bluesky