Pixies – ikke like unike lenger
Boston-gruppa Pixies’ karriere kan deles inn i to faser. Pixies 1.0 - fra 1985 til 1992 - og Pixies 2.0 fra 2013 -> evigheten? I går spilte de i Oslo.
Pixies / Sentrum Scene / 22.02.23
I 1987 blåser det et friskt musikalsk pust fra Boston, som kjapt blir fanget opp i et gutterom i Oslo. Pixies heter bandet, og platen «Come On Pilgrim» er nysluppet og nyinnkjøpt.
Denne måten å lage musikk på, har man ikke hørt tidligere. Passe skranglete, småpønka, melodiøst, energisk, hardt og samtidig velprodusert. «Vamos», «Isla De Encanta» og «The Holiday Song» blir høydepunkter. Da og nå. Melodisk mørk sørfpønk drevet av bassen langt fremme i lydbildet, leken og særpreget gitar og stødig trommis.
Mann & kvinne på vokal. Mest mann. Delvis vanlig sang og noen innlagte desperate skrik. Black Francis («hjernen» - på vokal og rytmegitar), Joey Santiago (trollmannen på gitar), Kim Deal (funky pønkebass og vokal) og David Lovering (stødig trommemann) fant en trylleformel på den nye musikken. For meg var det kjærlighet ved første lytt.
Året etter kommer skiva «SurferRosa» - stadig med samme sound og besetning. Som alltid er det et knippe låter som bytter på å være favoritter. Jeg kommer ikke utenom de råsterke åpningslåtene «Bone Machine» «Break My Body» - som stadig er gjengangere på den uforutsigbare live setlisten bandet er blitt så kjent for. «Tony´s Theme» har denne anmelder vært svak for siden den kom ut. Det kan gå år mellom hver gang den spilles, men når det børstes støv av vinylen og anlegget fyres opp, er det bare glede i stua.
I 1989 kommer «Doolittle». Nå vet alle hvem Pixies er og de oppnår et musikalsk «verdensherredømme» med spesielt låter som «Monkey Gone To Heaven» og «Gouge Away». På dette albumet er det så mange fete låter at det blir vanskelig å trekke frem noen få. Dette er også året da jeg (endelig) får sett dem live. En solskinnsdag i juni, på den store scenen (Orange) på Roskilde. Siden har jeg sett dem flere ganger, men man husker alltid den første best.
I 1991 kommer det man kan kalle «avslutningsskiva» på Pixies 1.0 - «Trompe Le Monde». Stadig like energisk og i noenlunde samme spor - men de har modernisert sitt eget sound. Enda skarpere, råere og noen få lengre låter (fremdeles stort sett godt innenfor 3-minutter’n - med noen unntak). Høydepunkter; «The Sad Punk» «U-Mass», «Subbacultcha», «Lovely Day» samt tittelsporet. Ypperlige låter, dette her. 1991 markerer også grungens inntog for alvor. Grunge var et svar på den glatte og overproduserte musikken som dominerte på den tiden. Det er vel ingen hemmelighet at alle disse Seattle-bandene er svært inspirert av Pixies, hvor alt nå musikalsk er lov. Som (sikkert) kjent, nevnte Curt Kobain ved flere anledninger (alltid?) sin kjærlighet til bandet.
Så ble det stille.
Pixies 2.0 - det nye Pixies
De gjør en del live-opptredener fra 2004 og påfølgende år. Det er med en viss skepsis/spenning/glede vi registrerer at Pixies finner tilbake til seg selv rundt 2013/14 med flunkende nytt materiale og utgivelse av skiva «Indie Cindy» (ny bassist er Kim Shattuck som dessverre døde i 2019 – erstattet av dagens; Paz Lenchantin).
Da hadde det altså gått noen-og-tyve-år, med unntak av noen samle- og liveskiver. Så får de fart på sakene, og I tur og orden kommer flere skiver; nevnte og noe ujevne «Indie Cindy» (2013), svært gode «Head Carrier» (2016), noe mykere og pop-rockete «Beneath The Eyrie» (2019), Og sist, «Pixies-er-blitt-voksne» - blitt mer orkestrale, konvensjonelle og sofistikerte med «Doggerel» (2022). På disse 4 albumene er det altså veldig mange gode låter og de fortjener egentlig langt mer oppmerksomhet enn denne hurtige oppramsingen, det får vi ha til gode.
Pixies live i 2023
Vi har sett dem live noen ganger nå, og det eneste sikre er det usikre. For hva spiller de i kveld? I hvert fall ikke det samme som kvelden før (Stockholm). Såpass vet vi. Et godt voksent publikum som sikkert ikke ser Pixies for første gang, er spente.
Helt stinn brakke på Sentrum Scene. Bandet slentrer inn på scenen i vant stil - er de om mulig enda mer slentrende en vanlig? La meg bare ha det sagt med en gang - de som i likhet med meg, ventet seg en; deres-beste-låter-kveld, selvsagt ispedd låter fra «Doggerel» (som turnéen heter) tok grundig feil.
Den første timen av konserten var litt som å være flue på veggen i øvingslokalet med utprøving av nye låter foran et publikum, med både småprat (blant bandmedlemmene) og start/stopp av flere låter. En lang tålmodighetsprøve dette, tenker jeg. Det går så langt at Francis etter hvert unnskylder seg til oss publikummere for vår tålmodighet.
Som han sier: «It´s a long tour, we gotta practice the new record - thank U for your patience.” Da har han snakket mer enn han har gjort til sammen på alle Oslo-konserter i senere år. Vanligvis sier han f.eks. kun «Hey!» I løpet av hele konserten. Pleier å holde det, musikken taler for seg.
Den ene litt småslappe låten avløser den neste. Småpraten med oss og bandet fortsetter. «Alle» lurer på når de (høy) energiske rockelåtene vi er kommet for å høre, kommer. Usikkerheten og energitapet går begge veier, publikum som var så gira i forkant (slikt føler man) og virkelig heiet på bandet, er nå blitt litt ukonsentrerte. Ingen prater om hvordan det går på jobben, det er ikke sånn, det er bare daft.
På galleriet, hvor jeg befinner meg i store deler av første del, er det knapt klapping etter låtene – og verst av alt, folk ser på klokken, eller mobilen. Nede hvor det vanligvis koker, er det noe iver blant noen få helt forrest ved scenen.
Som dere skjønner; jeg går ikke gjennom alle de nye låtene som ble spilt. For meg var dette ganske ordinære pop-rocklåter, og Ikke det Pixies jeg innledet et musikalsk forhold til for 35 år siden. Det er litt rart, all den tid «Doggerel» er en helt ok plate, men det er akkurat som at mangel på energi og trøkk er det største trøbbelet. Litt sånn; har kjøpt billett til Motörhead men får Kent. Flotte band begge to, for all del, men det som serveres oppleves ikke som forløsende. Pixies skal være tøft og hardt.
Etter nesten 50 lange minutter (på en slags pinebenk?), får vi dagens første rockelåt «Nomatterday». Det låter bra. Joey Santiago har på ingen måte glemt hvordan en gitar skal behandles. Kommer det mer? Ja da. Men når de første «bangerne» kommer, er publikum på mange måter litt mindre entusiastiske en vanlig. Det er ikke sånn at Sentrum Scene eksploderer (som da de sist spilte her). Men du verden som de herjer med låter som «Debaser», «Monkey Gone To Heaven», «Hey!», «Where Is Your Mind», «Wave Of Mutilation», «Tame», «Cactus» «Cecilia Ann», «Rock Music», «Caribou», «Her Comes Your Man», «Isla De Encanta», «The Holiday Song» (mitt høydepunkt) ++ Tidløst, hardt, melodiøst – Pixies rett og slett. Jeg talte ikke, men tipper de spilte ca. 40 låter.
Hvordan skal man så oppsummere dette? Pixies anno 2023 oppleves ikke som spesielt nyskapende, annerledes eller overraskende. Med det låtmaterielt som ble presentert i kveld, oppleves konserten rett og slett som litt for lang (!). Det blir for ujevnt, det mangler trøkk og øs pøs gitarrock med masse energi.
Høydepunktene i første del er ikke mange nok, og det tok for lang tid før de «kom i gang». Det er trist, og det er ikke det inntrykket man skal sitte igjen med etter å ha vært på en eksklusiv «klubbkonsert» med et av verdens mest betydningsfulle rockeband. Sorry Pixies, jeg vil fortsatt spille platene deres og heie på dere, selv om dere akkurat nå har rykket en divisjon ned.
Francis på T-banen
La oss avslutte med en litt artig historie. Da Pixies spilte på Øya i 2017 bodde de på hotell nede i byen. Det er ikke helt uvanlig at band blir hentet med bil (limmo?) på stedet de bor av arrangør/management. Det ville ikke Black Francis. Nei, han ville ta T-banen. Han ruslet med gitarkassen sin bort til Stortinget, hev seg på riktig T-bane i retning Tøyen. Selvsagt var det billettkontroll og Mr. Francis hadde ikke gyldig billett. Han betaler sin bot med kortet sitt, går av toget og rusler bort til hovedscenen hvor han/de leverer den aller feteste konserten på Øya det året!
Folkelige folk.
Del på Facebook | Del på Bluesky