Frode Alnæs – helt aleine – stille og rolig

Under pandemien snekra Frode Alnæs en del «singler». De ble populære blant fansen, og nå leverer han hele sin «pandemi-pakke» i sterkt utvida format.


Dette er et solo-prosjekt, i ordets rette forstand. Bare Frode Alnæs og hans gitarer. Ofte flere enn én gitar, og dermed mye «pålegg» - et uttrykk som ofte forbindes med «stor gitarlyd». Så er ikke tilfelle på «Mine venner i nøden».

Her går det for det meste stille og rolig for seg. En akustisk gitar kan ligge som komp, som en klangbunn, med en elektrisk gitar som et slags «melodi-instrument».

Og låtmaterialet? Tenk gjerne Stanley Myers’ «Cavatina», selve lydsporet til «Hjortejegeren», slik den ble framført av gitaristen John Williams. Andre ganger kan det ligge mer i den tidlige Rypdal-gata.

Alnæs er mest kjent som solo(!)-gitarist i Dance With A Stranger, der det ble mye tung soul og rock’n’roll. På denne plata viser han fram et helt annet talent, uten at dét kommer som noen overraskelse på publikum som har fulgt ham trofast. Han er en skikkelig allrounder – en gitarist par excellence.

«Under Tron» er smått elektronisk inspirert, mens «Côte d’Azur» er Hawaii og bastskjørt lang vei. Og før vi veit ordet av det, havner vi i noe som kunne vært lydspor til en film om Robin Hood i Sherwood-skogen. Men som er titulert «Bruremarsj»! Folkemusikkens veier er uransakelige.

«Natt og dag» høres ut som en Paul McCartney-komposisjon av typen «Here There And Everywhere», mens avsluttende «Salme ved Kane» nærmest er programmusikk til en avslutning – når folket forlater kirken i en begravelse. Tåredryppende vakkert.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


Frode Alnæs tenner lyset for Frelsesarmeen

(29.10.21) Det stunder mot jul, og de fleste av oss stapper velvillig noen slanter ned i Frelsesarmeens bøsser. Nå strekker Frode Alnæs ut en hjelpende hånd.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.