Frode Alnæs – helt aleine – stille og rolig
Under pandemien snekra Frode Alnæs en del «singler». De ble populære blant fansen, og nå leverer han hele sin «pandemi-pakke» i sterkt utvida format.
Dette er et solo-prosjekt, i ordets rette forstand. Bare Frode Alnæs og hans gitarer. Ofte flere enn én gitar, og dermed mye «pålegg» - et uttrykk som ofte forbindes med «stor gitarlyd». Så er ikke tilfelle på «Mine venner i nøden».
Her går det for det meste stille og rolig for seg. En akustisk gitar kan ligge som komp, som en klangbunn, med en elektrisk gitar som et slags «melodi-instrument».
Og låtmaterialet? Tenk gjerne Stanley Myers’ «Cavatina», selve lydsporet til «Hjortejegeren», slik den ble framført av gitaristen John Williams. Andre ganger kan det ligge mer i den tidlige Rypdal-gata.
Alnæs er mest kjent som solo(!)-gitarist i Dance With A Stranger, der det ble mye tung soul og rock’n’roll. På denne plata viser han fram et helt annet talent, uten at dét kommer som noen overraskelse på publikum som har fulgt ham trofast. Han er en skikkelig allrounder – en gitarist par excellence.
«Under Tron» er smått elektronisk inspirert, mens «Côte d’Azur» er Hawaii og bastskjørt lang vei. Og før vi veit ordet av det, havner vi i noe som kunne vært lydspor til en film om Robin Hood i Sherwood-skogen. Men som er titulert «Bruremarsj»! Folkemusikkens veier er uransakelige.
«Natt og dag» høres ut som en Paul McCartney-komposisjon av typen «Here There And Everywhere», mens avsluttende «Salme ved Kane» nærmest er programmusikk til en avslutning – når folket forlater kirken i en begravelse. Tåredryppende vakkert.
Del på Facebook | Del på Bluesky