Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Bildespesial: A Place To Bury Strangers på Blå


A Place To Bury Strangers / Blå / 30.01.23


A Place To Bury Strangers gjør det stikk motsatte av The Whos Pete Townshend. Oliver Ackermann (vokal, gitar, bass) starter like gjerne konserten med å knuse (den ene) gitaren i låt nr. én.

Kjekt med alt som er gjort. Støyrock-trioen fra New York er ikke akkurat nye i gamet - med over 20 år på veien og med seks langspillere og en haug med EP´er (15?) på samvittigheten.

Har du sett dem før, vet du hva du får. Det er hyperenergisk, insane høyt, scenelyset de spanderer er sånn ca. 50% strobe og 50% lys fra en prosjekter som projiserer psykedeliske fargecollager på backdroppen. Scenelys er oppskrytt. Når du ser bildene skjønner du hva jeg mener.

Men altså halvannen time med noise/post-punk/shoegaze ... er ikke akkurat for småunger eller sarte sjeler. Og igjen dette lyset, har du hatt/har epilepsi anbefales mørke briller, evt. tape igjen øynene med f.eks. gaffatape (underlig nok så jeg ingen med det).

Musikalske er det helt latterlig bra. Vi får naturligvis flest låter fra sisteskiva "See Through You». Imponerende også at rockefolket ikke bryr som det er en helt vanlig mandag, Blå var så godt som utsolgt. Låter som: «Nice Of You To Be There For Me», «Dragged In A Hole» og «Missing You» er helt elektrisk gode både på plate og i levende live.

De var i Oslo for under ett år siden - for min del kan dette gjerne bli en årlig greie.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.