Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen Foto: Per Otto Oppi Christiansen

Bildespesial: A Place To Bury Strangers på Blå


A Place To Bury Strangers / Blå / 30.01.23


A Place To Bury Strangers gjør det stikk motsatte av The Whos Pete Townshend. Oliver Ackermann (vokal, gitar, bass) starter like gjerne konserten med å knuse (den ene) gitaren i låt nr. én.

Kjekt med alt som er gjort. Støyrock-trioen fra New York er ikke akkurat nye i gamet - med over 20 år på veien og med seks langspillere og en haug med EP´er (15?) på samvittigheten.

Har du sett dem før, vet du hva du får. Det er hyperenergisk, insane høyt, scenelyset de spanderer er sånn ca. 50% strobe og 50% lys fra en prosjekter som projiserer psykedeliske fargecollager på backdroppen. Scenelys er oppskrytt. Når du ser bildene skjønner du hva jeg mener.

Men altså halvannen time med noise/post-punk/shoegaze ... er ikke akkurat for småunger eller sarte sjeler. Og igjen dette lyset, har du hatt/har epilepsi anbefales mørke briller, evt. tape igjen øynene med f.eks. gaffatape (underlig nok så jeg ingen med det).

Musikalske er det helt latterlig bra. Vi får naturligvis flest låter fra sisteskiva "See Through You». Imponerende også at rockefolket ikke bryr som det er en helt vanlig mandag, Blå var så godt som utsolgt. Låter som: «Nice Of You To Be There For Me», «Dragged In A Hole» og «Missing You» er helt elektrisk gode både på plate og i levende live.

De var i Oslo for under ett år siden - for min del kan dette gjerne bli en årlig greie.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.


Endelig, Steffen Hissingby!

(04.11.25) Steffen Hissingby, 35 år fra Råde, gjør nå sitt etterlengtede debutalbum etter å ha vært en kjent sangstemme i det norske musikklivet i over 15 år. Nå har han endelig funnet sin egen lyd, som viser seg å være en kraftfull, ærlig og poetisk stemme som balanserer det personlige med det universelle.