Le soleil et des oiseaux! Solen og fuglene!
The Aristocats (1970) var en av mine favorittfilmer i barndommen, særlig da Thomas O'Malley og bandet spilte. Aurore Voilqué Trio sendte meg rett tilbake til gode minner om Billy Boss, den russiske kontrabasstrakterende katten.
Aurore Voilqué Trio ft. Angelo Debarre / Cosmopolite / 27.01.23
Hvorvidt bandet faktisk hadde noe navn vet jeg ikke, og Aristokattene sprer visstnok stereotypiske rasistiske karikaturer og er dermed for lengst fjernet fra strømmetjenesten Disney+. Likevel må det være lov å si at den snodige blandingen av bakgårdskatter som spelte, det var gode minner. Vakre minner. Jeg husker ikke hva plottet i filmen var, men bildene av kattene og bygningene og takene, de dukket opp hos meg og ga et helt nytt aspekt til konserten! Og aller mest Billy Boss, altså.
Aurore Voilqué begynte å spille fiolin da hun var fire år gammel. Det høres. Fiolinen låter som en fiolin det ene sekundet før den plutselig låter som en elgitar. “I'm breathless, I should perhaps do sports”, sier hun på et gebrokkent fransk-engelsk etter en spesielt hektisk låt.
Hun ga virkelig alt i absolutt alle låtene, uansett om hun spilte eller sang. Lidenskapen kunne føles gjennom hver eneste tone.
Det er gått et par år siden jeg gikk i barnehage i Paris og snakket fransk, og selv om jeg kan stolpre meg gjennom small talk med en ordbok tilgjengelig, så husker jeg lite ellers. Jeg blir desto gladere når jeg hører fransk sunget, for det hender jeg kjenner igjen ord.
Le soleil et des oiseaux! Solen og fuglene! Og jammen skinner ikke sola utenfor vinduet mitt og skjærene flakser rundt og gjør skjæreting. Noen språk passer bedre til sang enn andre. Fransk er blant dem. Voilqué har en vakker og behagelig stemme, den minner litt om Édith Piaf som jeg lyttet til da jeg var yngre.
De to øvrige i Aurore Voilqué Trio er kontrabassist Claudius Dupont og gitarist Mathieu Châtelain. De smiler og koser seg, og deres tilsynelatende avslappete stil står i kontrast til hvilke melodier de produserer. Supergitaristen Angelo Debarre sitter og klimprer og spiller så fantastisk vakkert, så jeg må nesten komme meg på Djangofestivalens siste kveld og høre mer av ham.
Gitarnerder kunne nok skrevet en avhandling om hvordan gitaristene spilte, om likhetstrekk og forskjeller, og hva som er typisk for jazz manouche. Jeg er ikke der. Jeg hører at dette er kult og det ligner ikke på noe jeg har hørt før, så da må jeg undersøke litt når jeg kommer hjem. Jeg er tross alt også litt nerdete.
Så leser jeg om hvordan Reinhardt ble sterkt forbrent da han var 18, hvordan han klarte å trene opp tommelen og to fingre i sin forkrøplete venstre hånd og hvordan denne skaden gjorde at han måtte basere spillingen på utradisjonelle akkorder. En spillestil som norsk wiki kaller “nærmest naturstridig”.
Jeg leser om teknikken "la pompe" (pumpen), om ornamenterte arpeggioer, mordenter og triller. Wiki skriver “Gypsy jazz songs use half diminished chords to precede dominant seventh chords in minor keys”, og jeg tenker at ja, jeg kjenner igjen ordene der, men gjør det noe at jeg ikke skjønner betydningen?
Jeg hørte forskjell på Hot Club og Voilqués band. Det var kult at det var to veldig forskjellige band selv om de jo er veldig tradisjonelle innenfor genren. Hot Club var kanskje litt mer jazzete, med bruken av klarinett og munnspill. Jeg hørte litt Lillebjørn Nilsen inni der, eller antageligvis er det motsatt, for Hot Club de Norvège var medvirkende på “Tanta til Beate” (1982) som han vant en Spellemann med.
Voilqué var kanskje hakket mer melodisk i gitarene og veldig franske. Jeg ble minnet på en tur til Paris for alt for mange år siden, sittende på en trivelig fortauskafé i et smug, med en flaske rødvin og baguette og ost. Eller, jeg kom meg kanskje aldri på noen fortauskafé som var hyggelig. Derimot ble jeg skjelt ut av baristaen på den mindre trivelige kaféen på Gare du Nord jernbanestasjon, jeg klatret opp og ned alle trappene i Eiffeltårnet, vandret opp til Sacré-Cœur og fant meg en baguette og maula den med store mengder fransk ost. Og kom meg på toget til Arles og der fant jeg fortauskafébordet mitt!
Debarre holdt en lengre takketale - eller var det kjærlighetserklæring til Cosmopolite på fransk? Og han sa noe om debut, og scena han sto på og det kan ha vært så mangt han mente. Det som er sikkert er at grunnleggeren av Djangofestivalen, Jon Larsen, oppdaget Debarre på en klubb i Paris i 1984 og ga ut de første skivene hans på Hot Club Records.
Jeg hadde gledet meg mest til Hot Club de Norvège denne kvelden, fordi det er lenge siden sist jeg så dem. Den sigarrøykende advokat/megleren vi pratet med var av samme oppfatning. Han skulle bare se et par låter med Aurore Voilqué Trio før han skulle hjem og se Liverpool-City. Visstnok en veldig viktig foppallkamp, og han ser alle kamper med Liverpool som visstnok er et veldig bra foppallag, uten at jeg har noe å bidra med der. På samme måte som at jeg ikke liker jazz, ser jeg ikke på foppall.
Tror du ikke han ble til siste trampeklapp? Så vidt jeg skjønte er det første gang noensinne han har prioritert noe som helst over Liverpool. Jeg tror kanskje jeg hadde prioritert bort andre ting for å se dem igjen jeg også.
Det var mye rungende trampeklapp og mange ekstranummer. Til slutt ble konserten avsluttet fordi den ene gitaren manglet et par strenger. Vakkert? Ja! Ville vi alle høre mer? Ja! I kveld blir det mer Debarre og kanskje Voilqué blir å se på Torshov om ikke alt for lenge?
Del på Facebook | Del på Bluesky