Lydproblemer, for et ellers storslått Epica
“Døm skulle kjørt opp stemmen til hu kjerringa og så var bassen altfor støyete og durende”, uttaler mosseværingen bak meg på toget, der han sitter og prater med kompisen. Av og til trenger man ikke lure på hva folk prater om. De sto garantert bak miksebordet, antageligvis på venstre side.
Epica / Sentrum Scene / 23/01/23
De som sto i piten kunne identifiseres med “de burde redusert pitchen på stemmen hennes litt”. Fra midten hørte jeg “De burde aldri spilt på et så lite sted, lyden blir helt feil uansett, de burde lært seg å skru lyd ordentlig”.
I går var ikke lyden helt venn med Epica, uten at det førte til for mye misnøye. Symfonisk metall kan fort bli hakket for voluminøst for en konsertsal. Spektrum eller Tons of Rock hadde vært en bedre arena. Det blir litt som å fremføre Wagner i en hybel.
Når det er sagt – Epica er en fryd å se live. Underholdning på høyt nivå. Det ligger tross alt implisitt i genren, tror jeg, når jeg leser hva jeg skrev om Within Temptation på Tons of Rock i fjor.
Mezzosopranen til Simone Simons veves perfekt inn med dødsbrølingen til Mark Jansen. Coen Janssen på keyboards er høyt og lavt, det stasjonære keyboardet kan snurres, og han har et fancy bærbart et. Det samme gjelder gitaristene Jansen og Isaac Delahaye og bassist Rob van der Loo. Den eneste som ikke flytter seg fra plassen sin er trommis Ariën van Weesenbeek som har full kontroll på rytmene fra sin trommestol.
Epica drar inn elementer fra folkemusikk og arabiske toner, det minner litt om Ministrys “Khyber Pass” og Ofra Haza (som er en artist jeg ikke har tenkt på dette årtusen), men mest av alt er det et klassisk symfonisk rockeband som er fantastisk dyktige både med instrumenter og underholdning. Og de har det gøy på scenen. Kjemien er storveis, smilene er aldri langt unna og de gjør en bra jobb. Jørgen Munkeby fra Shining og Jaga Jazzist kommer ut på scenen med saksofonen og spiller og synger på "The Final Lullab"y.
Når Simone takker for applausen og samtidig ber publikum dra frem mobiltelefonen og lyse opp salen, følger alle instruksen. Personlig syntes jeg det er en dårlig erstatning for enerlighteren, men det er et morsomt grep som har kommet det siste året.
Epica er en totalpakke. Det er sjelden store overraskelser med de symfoniske metallbanda. Du får aldri en dårlig konsertopplevelse med noen av dem. De har dyktige musikere, bra sangere fra begge ender av skalaen, bra låter, overveldende multimedia-sceneshow.
Når jeg likevel sammenligner med Within Temptation er det en grunn til det. Within Temptation har holdt seg unna fristelsen til å slippe løs for mye av stemmen til Sharon de Adel, og blir derfor spennende. Epica synes jeg hadde hakket for mye gauling, og da blir det fort voldsomt og litt ensformig. Jeg savnet mer “tungt og dystert”. En hårfin balanse der. Ikke dårlig, men det blir litt monotont.
Jeg tipper mange som så dem antageligvis er uenig med meg, og det er helt greit for meg. Jeg har alltid foretrukket "Der Ring des Nibelungen" over "Tryllefløyten", og for meg er det en sammenheng mellom stort, symfonisk og tungt.
At lyden ikke stemte er et verre problem, for det var feilbalansert gjennom hele lokalet. Det kan også være delaktig i at jeg syntes det ble for mye mezzosopran og for lite dyster dybde. Jeg pleier alltid ta en runde i lokalet for å finne det beste lyttestedet, og greide faktisk ikke finnet ett sted der det var riktig balansert. Og det var i stor grad det folk pratet om mens riggerne fikset scenen for Apocalyptica. Folk var knallfornøyd med showet, men klaget på lyden.
Og den er ny for meg. Jeg har aldri tidligere opplevd at lyden er så feilbalansert at det føltes som jeg var i forskjellige saler, avhengig av hvor jeg sto. Lyden på Sentrum Scene pleier alltid være rimelig perfekt. Den er bygget for en god lydopplevelse.
Ikke dermed sagt at jeg ikke vil se Epica igjen. Jeg kunne godt tenkt meg å sett dem på en scene i et stort nok “lokale” der de virkelig får vist seg frem, om det er på Spektrum eller Ekeberg spiller mindre rolle.
Kompisene som satt bak meg på toget var fornøyd med kvelden, selv om de tydeligvis hadde kjøpt billett til feil band (av og til er det vanskelig å ikke overhøre andres samtaler). Hva de trodde de skulle se er litt uklart, men det virket som de hadde kost seg. Og det tror jeg alle gjorde i går, uansett hvilken lyd de fikk på Epica.
Setliste: Abyss of Time – Countdown to Singularity, The Essence of Silence, Victims of Contingency, Unchain Utopia, The Final Lullaby, Fools of Damnation, Rivers, The Skeleton Key, Code of Life, Cry for the Moon, Beyond the Matrix, Consign to Oblivion
Del på Facebook | Del på Bluesky