Måneskin rusher i vei!
“Rush!” drar i gang med “Own My Mind”, og det er fullt kjør fra første sekund. Jeg vil danse. Dette er genialt! På “Gossip” har de fått med Tom Morello (Rage Against The Machine), og de har laget en helt fantastisk video. Låta er sjitkul også! “Timezone” er seig og deilig. Vokalist Damiano David har en fantastisk stemme, og her får han vist den frem – og det er ikke siste gang på skiva.
Skiva åpner knalltøft. Dette er høyintensitetsrock, det er variert og kult og så kommer låt nummer fire ... “Bla Bla Bla” er ikke ei dårlig låt, teksten er bare litt ensformig og kjedelig og låta er bittelitt masete.
Måneskin har tatt genre-elementer fra 70-tallet frem til i dag, og smidd det til sitt eget sound. Et sound som appellerer til et bredt publikum. Her er det noe for de som lytter til 70-talls punk og de som liker italienske svisker, og det aller meste er en fornyet rock for den nye generasjonen. Og den gamle.
Gitardetaljene i “Baby Said” er kule og etter to gjennomlyttinger er det klart at bandet har høyt fokus på detaljer. Det meste av det Måneskin presenterer har mye spreke trekk. Dette er i stor grad en vel gjennomtenkt skive, og bærer preg av at bandet skriver låter sammen – det er lite masseprodusert fjas.
Måneskin er et ungt band, men det merkes ikke på “Rush!”. De fire italienerne ble kjent på skolen i 2015, var deltakere i italienske “X-Factor” i 2017 og vant “Sanremo Music Festival” i 2021 (som er Italias MGP), og så gikk de hen og vant den internasjonale MGP også. Året som fulgte var fylt med hektisk jobbing, singler, internasjonal anerkjennelse og den mentale påkjenning det er å bli kastet ut i berømmelsens søkelys.
“Rush!” beskriver de som resultatet av hvordan de, som band og som enkeltmedlemmer, opplevde året som fulgte seieren i MGP. Det er deres historier, og de har alle en stemme som skinner gjennom. Her er fire dyktige musikere som har satt seg ned og laget låter sammen, og det meste er utrolig bra!
Bassen i “Gasoline” er drivende hard, og dette kan enkelt bli favorittlåta på skiva. Oppbygningen er rå. Noen band bør holde seg i studio, Måneskin står høyt oppe på lista over band jeg vil oppleve live. Energien de greier å formidle på ei skive er intens og jeg kan ikke tenke meg annet enn at de må være et heidundrandes liveband. Låta ble skrevet som støtte til Ukraina etter at Russland gikk til storstilt invasjon - og det høres.
“Feel” - siden jeg tilga Five Finger Death Punch sin “LA LA LA LA” ad nauseum, får jeg vel gjøre det med Måneskin også. Og det er ei morsom låt med et skikkelig driv!
At låter har en interessant oppbygning tror jeg er et element som er viktigere enn noensinne. I en verden der hvemsomhelst kan spille inn ei skive i garasjen, legge den ut digitalt og tjene litt spenn blir kravene desto høyere til de som har planer om å slå gjennom internasjonalt. Soundet låter kanskje litt kjent, men de gjør det bedre enn de fleste.
“Rush!” har stor variasjon i låtmaterialet, men det er en rød tråd og det er ei godt sammensatt skive. Den personlige reisen bandmedlemmene har gått gjennom kan høres gjennom tekst og musikk, men det er et positivt syn til fremtiden over det hele.
“Don't Wanna Sleep”: Ved første gjennomlytting noterte jeg “den svakeste?” Den er jo ikke svak, men på ei skive med 17 låter kunne man trygt kuttet litt. Jeg tror kanskje den hadde vært bedre om den var bittelitt roligere? Den blir litt i overkant masete og intens, og passer dårlig med teksten.
“Kool Kids” er et nikk til 70-talls punkehelter og appellerer til gamle rockere.
“If Not For You” er ei ballade man har hørt alt for mange ganger før. Strykere og en vakker tekst hjelper dessverre lite. “Read Your Diary” er leken og spretten og dansbar, men dette er verken banebrytende eller like bra som resten av låtene.
“Mark Chapman” er på italiensk, og plutselig er Måneskin tilbake til de gode låtene. Ektefølt italiensk funker like bra til rock som engelsk! Upbeat, energisk og sårbart. “La Fine” - råkult! Drivende, ei låt man gleder seg til å oppleve live. Rock på italiensk er tøft! Nest beste på skiva?
“Il Dono Della Vita” er en italiensk smørballade. Eros Ramazzotti gjorde dette bedre på 80-tallet, og selv da var det utdatert. De som liker Il Divo og slikt vil nok elske denne, men den har lite å gjøre i dette selskapet. “Mammamia” er rett og slett for masete. Minner om “Bla Bla Bla”, men er et lite hakk bedre.
De avslutter skiva sterkt, i det minste. “Supermodel” har kul tekst, kul video, kul låt og “The Loneliest” er ei ordentlig klassisk power ballad. En perfekt avslutning på skiva. Man vil ha mer! Storslagent.
Personlig synes jeg det hadde vært ei bedre skive om de hadde kutta fem av låtene. Med unntak av “Il Dono Della Vita” (jeg skjønner ikke italiensk) virker det som om de har hatt så stort fokus på teksten i disse at musikken måtte vike? Da er det mye bedre med “Mark Chapman” som jeg ikke skjønner en døyt av, fordi italiensk passer like bra til rock som opera! Og det var en positiv overraskelse. Jeg har prøvd å lete men tror ikke jeg har hørt et eneste italiensk rockeband før Måneskin.
“Rush!” er ei god tredjeskive og jeg gleder meg til det som kommer videre. Måneskin virker som et band som har et godt grep om både egen musikalsk og personlig utvikling. Radiohead inspirerte dem til å “utvikle låter som har en egen historie i seg selv, en egen identitet” og der har de lyktes. De aller fleste låtene greier å trigge fantasien min, hvertfall, og det virker så helhetlig og gjennomtenkt!
I fjor spilte de på Slottsfjell. De skal ut og turnere flere ganger i år, så jeg håper de stikker innom Oslo! Kanskje på en festival. Det forekommer meg at en konsert med Måneskin hadde vært like hektisk, svett og småskummelt som da Gogol Bordello spilte på Rockefeller i fjor – da det fire meter tjukke betonggulvet bølget fordi absolutt alle danset.
Del på Facebook | Del på Bluesky