The rise and fall of Whitney Houston

Dette er musikkfilmen du bare må se. Tragedien Whitney Houston. Men først og fremst – vokalisten Whitney Houston.

---

Naomi Ackie, Ashton Sanders, Stanley Tucci, Clarke Peter, Kasi Lemmons (regi) / Whitney Houston: I Wanna Dance with Somebody / Sony

Av Arild Rønsen // 22.12.22

---

Hun var på sett og vist født inn i det. Mamma Cissy var så flink som gospelsanger at hun gjorde bakgrunnsvokal for Aretha Franklin. Aretha ble da også gudmor for Whitney, og tanta bar navnet Dionne Warwick – hun med «Walk On By», «I Say A Little Prayer», «The Look Of Love», «Heartbraker», y’know?

Så det sto i stjernene. Whitney skulle bli stjerne. Og hun ble den som skinte aller sterkest. Hun sang kort og godt fletta av både mor og tante. Og egentlig alle andre. Jeg så henne i Drammenshallen i mai 1988, og tenker at jeg fortsatt ikke får puste. Hun var makeløs.

Tenk deg dette; i katalogen sin hadde hun disse sangene fra to album: «Saving All My Love For You», «How Will I Know», «The Greatest Love Of All», «I Wanna Dance With Somebody», «Didn’t We Almost Have It All», «Where Do Broken Hearts Go».

I tillegg hadde hun alt det andre. Hun var «modellpen», en uoppnåelig diva – personifisering av the greatest love of all.

Så falt alt til slutt sammen i grus. For 10 år siden ble hun funnet i et badekar. Kokain og hjertesvikt. Som Brian Jones i The Rolling Stones. Hun fikk ikke oppleve mer enn 48 år av et liv som skulle vart mye lengre. Oppe i all tragedien får vi trøste oss med at hun ikke endte i «the 27 club» - Amy Winhouse, Jimi Hendrix, Janis Joplin, Kurt Cobain, Jim Morrison.

I filmen følger vi Whitney fra den spede start som sanger; mamma Cissy skjønte tidlig at her hadde hun bokstavelig talt et ekstraordinært talent i sitt fang. Etter gjennombruddet i 1985 får Whitney velge låter på øverste hylle, for hun komponerte aldri sjøl. Musikkindustri-mogulen Clive Davis serverte demoer – kunne du tenke deg å synge denne …?

Det endte på mange måter i «I Will Allways Love You», tittelmelodien til «The Bodyguard», filmen hun i 1992 spilte i mot Kevin Costner. Sangen har gitt komponisten Dolly Parton jordisk rikdom herfra til himmelen, og det er vel fortjent. Men maken til vocal performance Whithey Houston presterer … Nei, det fins ikke maken. Kanskje Jussi Björlings «O Helga Natt», og tett innpå – Tommy Körberg i «Anthem» fra «Chess». Okej, da – Pavarotti i «Nessun Dorma».

Men i Whitney Houstons tilfelle snakker vi altså popmusikk. Hun har så total kontroll på stemmen sin! Vibrato der det synes nødvendig. Men først og fremst – laaaaange toner, der stemmen ikke skal røre seg en millisekvens. Ekstremt vanskelig – og Whitney var the master of arts.

Naomi Ackie spiller Whitney Houston i filmen, og hun gjør det med bravur. Lyden vi hører er stemmen til Whitney Houston, men Ackie er fantastisk flink til å mime. Alt ser ekte ut.

Skal jeg pirke på noe, må det bli at tida fram til tragedien i badekaret vies for liten plass. Rusproblemer, ja vel – men hvorfor gikk det så direkte til helvete? Filmen varer i to timer og fem minutter, og kunne altså med fordel vart en halvtime og vel så det lenger.

Men for all del, eller – make no mistake, som det vel heter på Whitneys morsmål. Kom deg på kino – for dette er widescreen på sitt aller beste, både i lyd og bilde.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky