Hurula: Ingen umiddelbar forelskelse

Svenske Robert Hurula er en av Skandinavias fremste melodikomponister, og den etterlengtede femteplata hans er endelig ute.


Som tittelen "Ingen Är Kär I År Och Andra Sånger" antyder er det ikke noe nytt som kommer fra den kanten denne gangen. Hurula skriver stort sett mollstemte låter med flere lag med gitarer og enormt fengende melodier, og det er det vi blir servert her, også. Dessverre er ikke "Ingen Är Kär …" helt på høyde med fantastiske "Vapen Till Dom Hopplösa" fra 2016 eller det forrige albumet, "Jehova", som også var knallsterkt.

Om man legger godviljen til kan man kanskje si at årets album skiller seg ut ved at vokalen har fått litt mer plass i lydbildet, hvilket normalt ville vært en styrke for Hurula, men låtmaterialet er rett og slett ikke like godt som det har for vane å være. Det fungerer svært godt på «Blåmärkena», som runder av plata, men mindre godt på den til sammenligning intetsigende «Vapenlös» noen minutter tidligere.

Det er likevel et par låter som løfter plata til å være en fin lytteropplevelse: Tittelsporet åpner med en arpeggiogitar over den sedvanlige harvingen Hurula selv står for, og man hører med én gang hvem som har signert låten. Refrenget fester seg i hodet allerede første gang det blir introdusert, og tematikken er typisk for Hurula. Det er dystert også denne gangen. Også førstesingelen «Otrygg Provanställning» har en haug med melodilinjer som fester seg, og kassegitararrangementet gir vokalen sin velfortjente plass midt i lydbildet. Ted Gärdestad-nivå! -Red komm.)

Da er det desto mer skuffende at den foreløpig siste singelen, «Se Dig Le», føles som fyllmateriale sammen med de øvrige låtene. En så fantastisk låtskriver som Hurula skaper visse forventninger, som han beklageligvis ikke innfrir denne gangen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Akkurat som det skal være, Hurula

(12.08.25) Rått, ærlig og akkurat passe skranglete. Slik Hurula skal låte.


Evan Dando i krigshumør

(04.09.25) The Lemonheads på John Dee var akkurat så løst og oppriktig man kunne forestille seg. Men konserten ble avsluttet med at bandleder Evan Dando æresskjelte både eieren av Rockefeller og publikum!


En lun Cooder-oppvisning av Frode Alnæs

(02.09.25) Har du det kanskje sånn som meg, at det er noen artister du rett og slett føler velbehag i lag med? Går det an å bli sinna på Frode Alnæs, liksom?


En höjdare fra My Morning Jacket

(01.09.25) Et album proppfullt av slitesterk pop/rock.


Sabrina Carpenter stirrer oss rett i fleisen

(30.08.25) Sabrina Carpenter provoserer, forfører og parodierer. Hun er i ferd med å skrive seg inn i pophistorien på egne, småfreidige premisser. Og for et cover hun leverer!


MonoNeon og hans bestemor i vellykket samarbeid

(28.08.25) MonoNeon er kjent som en kompromissløs bassist, funk-disippel og lydkunstner. Med Crusty Neon Missionary Baptist Church åpner han et mer personlig kapittel. Sammen med bestemoren, Grandma Liz, som lever med demens, har han laget et album som blander funk, gospel og familiehistorie på en sårbar og ærlig måte.


Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag

(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.