Prog? Jazzrock? Eberson!

Pandemien førte mange familier nær hverandre. Ikke alt i nære relasjoner var like vellykka; mange gikk hverandre på nervene. Men i tilfellet far og datter Eberson fikk Covid-19 i det minste en lykkelig utgang.


Mange kjenner Marte Eberson fra popbandet Highasakite, et band hun ikke helt stillferdig forsvant ut av for noen år siden. Men vi har i mange år fått bevis på at hun har mye «jazz» i seg. Kanskje ble strukturene i Highasakite rett og slett for stramme for Marte?

Hun fikk kanskje større spillerom i samarbeidet med Ane Brun? Eller sammen med Hedvig Mollestad i «Ekhidna»?

Pappa Jon har, naturlig nok, en adskillig lengre merittliste enn sin datter. Og han har vært med på mye! Eksempelvis de vidt forskjellige orkestrene Jazzpunkensemblet og Oslo Rhythm’n Blues Ensemble. Eller – var de egentlig så ulike? En sak er sikker: Jon Ebersons viktigste kommersielle framgang er noe helt annet enn alt annet har stelt med.

Med Sidsel Endresen som frontfigur, ble Jon Eberson Group folkeeie tidlig på 80-tallet. «It was only a dream, never meant to materialize … It was just a fantasy», sang Endresen – til rytmer i takt med 10CCs «Dreadlock Holiday». Og akkurat like mye «pop». Helt til toppen av hitlistene gikk det med «Jive Talking»; en sløy låt som kunne sklidd rett inn på et hvilket som helst Steely Dan-album.

Dette live-opptaket er fra Spellemannprisen i 1981, og det skal sies at studioutgaven er veldig mye bedre. Men du får jo et visst innblikk i at dette ikke akkurat var vågal, eksperimentell musikk:

I møte med «Between Two Worlds» synes det mest relevant å gå tilbake til bandet Jon Eberson leda midt på 70-tallet. Moose Loose, et skikkelig superband. Skiftende besetninger, men med stjerner som Haakon Graf & Brynjulf Blix (keys), Sveinung Hovensjø & Pål Thorstensen (bass), og trommeslagerne Pål Thowsen, Espen Rud og Jon Christensen! De spilte på den sagnomsuste Ragnarockfestivalen i 1974, og ga ut albumene «Elgen er løs» (1974) og «Transition» (1976).

Moose Loose spilte musikk som befinner seg i grenselandet til hva Thomas Hylland Eriksen har kommentert her i avisa, et ordskifte jeg seinere har videreført. Hvor gikk grensa - mellom Miles Davis, King Crimson og Chicago?

Hvorfor denne lange innledninga? Fordi den forteller nøyaktig hva slags musikk du får på dette albumet. Creme de la creme for alle som befinner seg i prog/jazzrock-avdelinga.

For noen måneder siden fikk vi en forsmak på «Between Two Worlds» gjennom singelen «Strange Highway». Den er for så vidt representativ; Jon Eberson har ikke mista evnen til å spa fram hektende riff og melodilinjer. Og det er fantastisk å høre Marte traktere el-pianoet som en annen Joe Zawinul eller Jon Balke!

Komponistparet/orkesterlederne har søkt studiohjelp hos Jo Berge Myhre – bass, Rune Arnesen – perkusjon og Axel Skalstad – trommer. Et på alle måter lykkelig valg.

Hvis du mener å befinne deg i målgruppa, har du ikke noe valg. Det er mulig musikken henter inspirasjon fra to verdener, men her møtes de i Zenit.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Se opp: Ida Jenshus og Eberson!

(24.06.21) De er på gang med hvert sitt album. Men i forkant synes det på sin plass å hedre dem, i anledning to oppsiktsvekkende gode singler.


Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.