«The Gospel» er en instant black metal-klassiker

Nærmest ved en tilfeldighet fikk undertegnede med seg denne utgivelsen fra en liten fransk undergrunns-label. Men navnene på denne utgivelsen bør være kjent for de fleste som har et forhold til sjangeren. Order består nemlig av flere gamle norske black metal-legender.


Order ble grunnlagt i 2013 av Anders Odden, Rene Jansen, Kjetil Manheim og Billy Messiah. Kjente navn fra den tidlige norske metal scenen. De har vært involvert i prosjekter som spenner seg fra Cadaver til selveste Mayhem.

De siste dagene har jeg gitt denne utgivelsen en god del tid. Jeg har satt meg inn i tekstmateriell og musikk grundig. Jeg skal imidlertid ikke bruke så mye tid på teknikaliteter, og kan øyeblikkelig avsløre at dette er en stor utgivelse du bare må få med deg.

Her fremføres det jeg vil kalle «livets eksistensielle repertoar av lidelse» på mesterlig vis av virkelig dyktige veteraner innenfor metal sjangeren. Alt ved denne utgivelsen virker godt gjennomtenkt, og alt fra de raskt skiftende og varierende lydbildene til ubehagelig behagelige toner og skrik er meget bra gjennomført. Det handler om smerte, smerte og enda mer smerte. Det er et budskap de formidler på intenst og overbevisende vis.

Det går lang tid mellom black metal-utgivelser av denne klassen. Hele platen er et mesterverk - fra begynnelse til slutt. Det hele starter med et ubehagelig piano, og avsluttes i den samme gaten. I mellom finner du nok råhet og lidelse til å tilfredsstille selv de mest puristiske fanatikere innenfor sjangeren, samtidig som musikken nok vil vekke begeistring også hos de mer sofistikerte lytterne.

Jeg kunne fortsatt å slenge rundt meg med superlativer i store mengder, men tenker det kanskje er bedre du bare løper, kjøper og opplever denne utgivelsen selv. Det er vanskelig å finne store nok ord til å beskrive dette mesterverket. Denne nye klassikeren er herved fast inventar på min spilleliste.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Inferno - endelig tilbake!

(19.04.22) Ventetiden er over. Hele to år er gått siden forrige Inferno på Rockefeller. Festivalen har vært dypt savnet. Forståelig, da dette er så uendelig mye mer enn en musikkfestival av det beinharde slaget. Over alt hvor en ferdes i Rockefellers korridorer, hører en «alle verdens språk». Folk samles, prater, utveksler siden-sist-prat, klemmer, drikker øl - men for all del, musikken er pri én. Vi i PULS fikk med oss siste dag av denne 4-dagers festivalen. 5 band fikk vi sett totalt, og hvis dette var representativt for resten av festivalen, har nivået vært skyhøyt i år!


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.