«The Gospel» er en instant black metal-klassiker

Nærmest ved en tilfeldighet fikk undertegnede med seg denne utgivelsen fra en liten fransk undergrunns-label. Men navnene på denne utgivelsen bør være kjent for de fleste som har et forhold til sjangeren. Order består nemlig av flere gamle norske black metal-legender.


Order ble grunnlagt i 2013 av Anders Odden, Rene Jansen, Kjetil Manheim og Billy Messiah. Kjente navn fra den tidlige norske metal scenen. De har vært involvert i prosjekter som spenner seg fra Cadaver til selveste Mayhem.

De siste dagene har jeg gitt denne utgivelsen en god del tid. Jeg har satt meg inn i tekstmateriell og musikk grundig. Jeg skal imidlertid ikke bruke så mye tid på teknikaliteter, og kan øyeblikkelig avsløre at dette er en stor utgivelse du bare må få med deg.

Her fremføres det jeg vil kalle «livets eksistensielle repertoar av lidelse» på mesterlig vis av virkelig dyktige veteraner innenfor metal sjangeren. Alt ved denne utgivelsen virker godt gjennomtenkt, og alt fra de raskt skiftende og varierende lydbildene til ubehagelig behagelige toner og skrik er meget bra gjennomført. Det handler om smerte, smerte og enda mer smerte. Det er et budskap de formidler på intenst og overbevisende vis.

Det går lang tid mellom black metal-utgivelser av denne klassen. Hele platen er et mesterverk - fra begynnelse til slutt. Det hele starter med et ubehagelig piano, og avsluttes i den samme gaten. I mellom finner du nok råhet og lidelse til å tilfredsstille selv de mest puristiske fanatikere innenfor sjangeren, samtidig som musikken nok vil vekke begeistring også hos de mer sofistikerte lytterne.

Jeg kunne fortsatt å slenge rundt meg med superlativer i store mengder, men tenker det kanskje er bedre du bare løper, kjøper og opplever denne utgivelsen selv. Det er vanskelig å finne store nok ord til å beskrive dette mesterverket. Denne nye klassikeren er herved fast inventar på min spilleliste.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Inferno - endelig tilbake!

(19.04.22) Ventetiden er over. Hele to år er gått siden forrige Inferno på Rockefeller. Festivalen har vært dypt savnet. Forståelig, da dette er så uendelig mye mer enn en musikkfestival av det beinharde slaget. Over alt hvor en ferdes i Rockefellers korridorer, hører en «alle verdens språk». Folk samles, prater, utveksler siden-sist-prat, klemmer, drikker øl - men for all del, musikken er pri én. Vi i PULS fikk med oss siste dag av denne 4-dagers festivalen. 5 band fikk vi sett totalt, og hvis dette var representativt for resten av festivalen, har nivået vært skyhøyt i år!


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.


Rålekkert, Robben Ford

(23.04.26) Bunnsolid fra Robben Ford, og som forventa. Musikalsk mangfoldig og ekstremt variert.


Colin Andrew - hvilken support!

(22.04.26) Alt-pop, kaller han det. Tradisjon og kreativitet blandet med en utrolig dyktig musiker og låtskriver, det kan bare bli bra.


Kanonkveld med Kiefer Sutherland

(21.04.26) Dønn ærlig, bunn solid rock med inspirasjon fra americana og køntri, men dette rocker.


Mye bra fra NIN - men kanskje i helt ...?

(18.04.26) Dette har blitt ei leken skive, som bekrefter tittelen jeg ga NIN i 1989 som «verdens beste industrial popband». De har greid å forbedre noen låter som jeg anså som middelmådige, og skiva er dansbar og sprek.


Hedvig Mollestad Weejuns i studio

(16.04.26) Det er ikke vanlig å lansere et band gjennom et live-album. Men så er da heller ikke Hedvig Mollestad noen helt vanlig artist, og hennes nye trio Weejuns er da heller ingen helt vanlig trio. Nå er de klar med sitt første studioalbum.