«The Gospel» er en instant black metal-klassiker

Nærmest ved en tilfeldighet fikk undertegnede med seg denne utgivelsen fra en liten fransk undergrunns-label. Men navnene på denne utgivelsen bør være kjent for de fleste som har et forhold til sjangeren. Order består nemlig av flere gamle norske black metal-legender.


Order ble grunnlagt i 2013 av Anders Odden, Rene Jansen, Kjetil Manheim og Billy Messiah. Kjente navn fra den tidlige norske metal scenen. De har vært involvert i prosjekter som spenner seg fra Cadaver til selveste Mayhem.

De siste dagene har jeg gitt denne utgivelsen en god del tid. Jeg har satt meg inn i tekstmateriell og musikk grundig. Jeg skal imidlertid ikke bruke så mye tid på teknikaliteter, og kan øyeblikkelig avsløre at dette er en stor utgivelse du bare må få med deg.

Her fremføres det jeg vil kalle «livets eksistensielle repertoar av lidelse» på mesterlig vis av virkelig dyktige veteraner innenfor metal sjangeren. Alt ved denne utgivelsen virker godt gjennomtenkt, og alt fra de raskt skiftende og varierende lydbildene til ubehagelig behagelige toner og skrik er meget bra gjennomført. Det handler om smerte, smerte og enda mer smerte. Det er et budskap de formidler på intenst og overbevisende vis.

Det går lang tid mellom black metal-utgivelser av denne klassen. Hele platen er et mesterverk - fra begynnelse til slutt. Det hele starter med et ubehagelig piano, og avsluttes i den samme gaten. I mellom finner du nok råhet og lidelse til å tilfredsstille selv de mest puristiske fanatikere innenfor sjangeren, samtidig som musikken nok vil vekke begeistring også hos de mer sofistikerte lytterne.

Jeg kunne fortsatt å slenge rundt meg med superlativer i store mengder, men tenker det kanskje er bedre du bare løper, kjøper og opplever denne utgivelsen selv. Det er vanskelig å finne store nok ord til å beskrive dette mesterverket. Denne nye klassikeren er herved fast inventar på min spilleliste.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Inferno - endelig tilbake!

(19.04.22) Ventetiden er over. Hele to år er gått siden forrige Inferno på Rockefeller. Festivalen har vært dypt savnet. Forståelig, da dette er så uendelig mye mer enn en musikkfestival av det beinharde slaget. Over alt hvor en ferdes i Rockefellers korridorer, hører en «alle verdens språk». Folk samles, prater, utveksler siden-sist-prat, klemmer, drikker øl - men for all del, musikken er pri én. Vi i PULS fikk med oss siste dag av denne 4-dagers festivalen. 5 band fikk vi sett totalt, og hvis dette var representativt for resten av festivalen, har nivået vært skyhøyt i år!


We are The Goon Squad ... og som de kom!

(11.01.26) Årets første konsert for min del, og standard er satt. En feiring av David Bowie. Jeg håper at det blir på Rockefeller neste år!


Eventyrlig morsomt om The Beatles i Norge!

(09.01.26) Vil du ha ei coffee table-bok om The Beatles? Ei bok alle som har noen år på baken bare MÅ begynne å bla i? Sigbjørn Stabursvik kommer deg til unnsetning.


En basalt fundamentert suksess

(07.01.26) Poesi, tilsatt musikk. Det er vel strengt tatt oppskriften på all populærmusikk? Steinar Raknes og Lars Saabye Christensen gjør dette til en ganske annen kunstform.


Staxrud Allstars fyrte av nyttårsraketten

(04.01.26) Ingen hadde det så moro som musikerne selv, og aller mest Eivind Staxrud, når musikeren fra Ås inviterte til AC/DC med noe attåt. Det som skilte denne konserten fra andre cover- og tributeband var det vanvittige stjernelaget på scenen, og at enkelte hadde direkte relasjoner til låtene.


Våre anmelderes 10 på Topp 2025

(31.12.25) PULS-toppen 2025? Selvfølgelig har vi ikke greid å samle oss. Men vi finner faktisk to album på tre forskjellige lister - Alan Sparhawks "Alan Sparhawk with Trampled by Turtles", Swans' "Birthing" og Seigmens "Dissonans".


Rund gjerne året av med Richard Ashcroft

(30.12.25) En av indie-popens store melankolikere, ikke minst en melodisnekker av rang. I forkant av jula slenger Richard Ashcroft et riktig så kosete album inn under treet.