Spenstig vegetarkost fra Carcass

Metal fans har ventet i spenning på deres syvende studioalbum. Enklere inngang til et band av typen Carcass må vi lete lenge etter. Utnytt muligheten og la deg begeistre. Her våkner trangen til både rockefot og luftgitar.


Coveret bestående av et hjerte laget av grønnsaker er en ny vegetarisk vri, og spiller på albumnavnet så klart. Det er åtte år siden forrige hele album, men singelen «Under The Scalpel Blade» fikk vi stifte bekjentskap med allerede i 2020. Den bar bud om at flere seige riff skulle komme. Vi måtte altså vente til 2021 før Carcass fra Liverpool ga oss nye låter.

"Torn Arteries" ligger helst først i løypa:

Bandet gikk ut av startblokka i 1985 tilhørende sjangeren grindcore. Senere mer i retning av death metal. Mye har skjedd underveis, og per i dag er det bare Bill Steer (gitar/vokal) og Jeff Walker (bass/vokal) som er igjen fra oppstarten. Hvor de står i dag med «Torn Arteries», er et mer åpent spørsmål. De kan kanskje høres litt mindre farlige ut nå, for disse låtene er relativt lett fordøyelig.

Tittellåten åpner albumet på forrykende vis i ren death metal stil. Men så kommer den catchy og melodiske «Dance Of Ixtab», som jeg vil mene er et høydepunkt på albumet. «Flesh Ripping Sonic Torment Limited» strekker seg til nesten ti minutters lengde, og er herlig variert. Den sier mye om ståa i Carcass anno 2021.

Som så mange andre band de siste få årene, har også Carcass i større grad tatt inn nye elementer og retninger i musikken sin. Det kalles utvikling, og kun et fåtall band har råd til å stå imot dette konseptet. Det er kanskje noe den harde kjerne av Carcass-fans rynker på nesen over, her er det blues, prog og groove opptil flere steder. Men hele tiden i følge med sitt originale uttrykk. Noe av råheten er kanskje blitt litt borte på «Torn Arteries», men Jeg liker virkelig disse nye tonene fra bandet.

Gitarist Bill Steer styrer låtene med allsidig riffing. Vi får servert alt fra klassisk piggtråd til nesten Iron Maiden-lignende riff, da i samspill med deres nyeste gitarmann Tom Draper.

Jeff Walker synger/growler minst like bra som før, noe som ikke er en selvfølge i denne sjangeren.

Enklere inngang til et band av typen Carcass må vi lete lenge etter, så utnytt muligheten og la deg begeistre. For «Torn Arteries» er absolutt en vellykket produksjon. "The Scynthe's Remorseless wing" ligger helt sist på albumet:

Og skulle det ende med at du blar deg bakover i katalogen til Carcass, vil du finne flere skatter.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Kreator + Nails, Exodus & Carcass

(26.04.26) Det er sol, varmt og kjennes nesten som sommer, men denne kvelden vil bare bli hetere og hetere. Med Nails, Exodus, Carcass og Kreator som kveldens underholdning vet vi alle at håret vil bli klistret fast i nakken. Helt ærlig så har jeg hørt om bandene, men ikke hørt på dem. Her går vi inn med et åpent sinn og regner med at spillelisten vil bli noe lenger etterpå.


Glimrende biografi om The Rolling Stones

(07.06.26) Er det virkelig noe nytt å melde om The Rolling Stones? Egentlig ikke. Men Bob Spitz’ biografi har blitt mer enn bare lesverdig – til tider skikkelig underholdende.


Heftig bra hardcore - Halcyon Days

(06.06.26) «True Norwegian Metalcore» kaller de det og jaaaaa! Hardcorehjertet mitt synger med!


Endelig - Lonely Crowd!

(03.06.26) Dette er ei sånn skive der hver låt er bedre enn den forrige. Selv med repeat-funksjonen på blir de bare bedre og bedre.


Brutalt vakkert, Cabaret Voltaire

(02.06.26) «Sorry it took so long to get here, but we’re here now!» Vokalist Stephen Mallinder er i godt humør. Såvidt jeg har funnet er dette faktisk første (og siste) konserten til Cabaret Voltaire i Norge, så vi har venta drøyt 53 år siden oppstarten til Sheffield-bandet. Mye grom musikk fra Yorkshire!


Humor + musikk = Godkjent

(01.06.26) Det er ikke alltid kombinasjonen humor og musikk treffer blink. På Humor Over Trondheim gjorde den heldigvis det, gang på gang.


Uforlignelige Paul McCartney

(30.05.26) Dette skulle strengt tatt ikke være mulig. Har Paul McCartney lagd sitt beste album på godt og vel 50 år?