Alt skal bli bra! Hilsen Bob Marley!

9. desemberluka til Rønsen: I dag skal vi til Jamaica. Bob Marley.

Av Arild Rønsen // 09.12.20

Det var Terje Engen som introduserte meg for Bob Marley (1945-81). Terje – etter hvert mest kjent under betegnelsen «bransjeveteran» - var sjef på platelageret der Arne Bendiksen AS (noe upresist) holdt hus, i Østerdalsgata på Vålerenga.

Siste år på ungdomsskolen hadde jeg trukket vinnerloddet. I arbeidsuka fikk jeg jobb hos Arne Bendiksen. Jeg vassa i hundrevis av LP’er – og fikk med meg et stereoanlegg som takk for jobben. Helt nye utgivelser, med Jethro Tull og Bloodwin Pig!

Noen år seinere hadde både Terje Engen og jeg vokst i gradene. Jeg styrte kulturpolitikken i Rød Ungdom – ungdomsorganisasjonen til AKP(m-l) – mens Engen hadde vokst ut av lagerlederjobben. Chris Blackwell hadde lagt ned grunnstein for Island Records, og Terje Engen var hans utvalgte til å styre skuta i Norge.

En silde aften ble jeg invitert hjem til Terje; jeg mener han bodde på Romsås. Og snakk om indoktrinering! Jeg hadde noen måneder i forveien signert en artikkel i Røde Garde der jeg mente Status Quo var «kapitalismen i dongeri». Men hva fikk jeg med meg etter møtet på Romsås? «Catch a Fire», «Burnin’», «Natty Dread», «Rastaman Vibration», og «Live!». «Rastaman Vibration» kom ikke ut før i 1976, så dette må altså ha vært i årsskiftet 76/77.

Dette opptaket er fra 1977, og jeg har skrevet mer utfyllende om dette i forbindelse med utgivelsen av «Live at the Rainbow 4th June 1977».

Har jeg tall på hvor mange ganger jeg har hørt «No Woman No Cry»? Nei. I all sin enkelhet har den mye til felles med Cyndi Laupers «Time after Time». Men legg merke til armbevegelsene til The I-threes – Rita Marley, Marcia Griffiths, Judy Mowatt. Kan du tenke deg et stiligere kor?