Når popmusikk bare er popmusikk – det kan være skikkelig fint, det!

3. desemberluka til Rønsen: Noen ganger er popmusikk bare popmusikk. Og kanskje er den aller best når det handler om å ha kjærlighetssorg.

Av Arild Rønsen // 03.12.20

Jeg husker første gang jeg så Bryan Adams live. Han var support for Tina Turner i Drammenshallen, og jeg skreiv i min anmeldelse at «dette er helt sikkert siste gang jeg får se ham som support act». Der fikk jeg jo rett.

Etter å ha levert ei hitliste av de sjeldne – «Cuts Like a Knife», «Run to You» «It’s Only Love» (m/Tina Turner, «Heaven», «Summer of ‘69», «(Everything I do) I Do it for You» - var det relativt stille rundt kanadieren i noen år. Men i 1998 leverte han «When You’re Gone» - og videoen der han opptrer sammen med Mel C (Spice Girls) er ubetalelig. Dette er suveren popmusikk - og hør på det orgeløset, da!

Jeg kommer i den samme feelgood-stemninga når jeg hører Veronica Maggio. I 2011 kom hun opp med «Jag kommer». Jeg var på treningsleir med Vålerenga den sommeren, sammen med mora til ei lita jente på fem-seks år som hele tida løp rundt og sang «jag kommer, jag kommer» …! - Du får nok vente litt med akkurat det der, jenta mi! sa mamma.

Men sangen er jo uimotståelig:

Da har jeg kommet fram til den fantastiske pop/country-trioen som inntil nylig kalte seg Lady Antebellum. I forbindelse med black lives matter-bevegelsen, ble de gjort oppmerksom på at navnet kunne knyttes til sørstatenes syn på slaveri. Dermed bytta de navn til Lady A.

Det store gjennombruddet kom da de i august 2009 ga ut sin fjerde singel på kort tid, tittelsporet til neste års album: «Need You Now». Grammy-nominasjonene hagla. Og dette er da veldig fint, om du er ung og forelska?