Britpop-helt synger om legenden Victor Jara
Det er ingen nyhet at James Dean Bradfield er opptatt av politikk. Men det faktum at han gir ut et album til minne om Victor Jara kommer nok som en overraskelse på de fleste.
James Dean Bradfield er sologitarist og vokalist i Manic Street Preachers. Wales-bandet slo gjennom med et brak i 1992, da de ga ut dobbelt-albumet «Generation Terrorists». Singlene «Slash ‘N Burn», «You Love Us» og «Motorcycle Emptiness» huskes vel best, men hele albumet står seg mistenkelig godt nesten 30 år i ettertid.
Svært få musikere er så myteomspunne som den chilenske visesangeren Victor Jara (1932-1973). På bestialsk vis ble han likvidert da militærdiktaturet knuste president Salvador Allendes eksperiment – «den fredelige veien til sosialismen». Jara ble arrestert, og sammen med tusenvis andre internert på en fotballarena i hovedstaden Santiago. Bødlene brakk alle fingrene hans, før de slo ut alle tenna. Men Victor Jara fortsatte å synge. Til slutt så de ingen annen utvei enn å skyte ham.
Kuppet fant sted 11. september 1973. Et ganske annerledes 9/11.
Her hjemme er det Lillebjørn Nilsen som har gjort mest for at vi ikke skal glemme Victor Jara:
«På en stadion i Santiago synger seks tusen mennesker i kor/En sang til de tause soldater:/Kom med oss! Syng med oss, bror/Svaret er skarpe geværskudd/Kampen er ulik, min venn.»
I Sverige sang Mikael Wiehe om hvor lett et menneskes død kan veie hvis den bunner i pengegriskhet – og hvordan den kan veie tungt som en stein, om livet ofres i kampen for sitt folk.
Med Dagsavisens Geir Rakvaag som kilde, følger her ei ganske sikkert ufullkommen liste over artister som hver på sitt vis har innlemma Victor Jara i sin egen katalog: The Clash, U2, Simple Minds, Working Week, Bruce Springsteen, Roger Waters, Cornelis Vreeswijk, Ketil Bjørnstad – og ikke minst, Lillebjørn Nilsen.
Den ekstraordinært gode vokalisten James Dean Bradfield har fått tekstene servert av Patrick Jones, bror til Nicky Wire i Manics. Så har Bradfield kanskje kommet opp med et album fylt av visesang? Nix. På sitt beste og mest intense er dette rock av typen vi kjenner fra Bradfield som frontmann i Manic Street Preachers. Stor lyd, elegant miksa, velegna som stadion-rock, gedigne kor, masse gitarer.
Her fins lengre instrumentalpartier, nærmest i Pink Floyd-stil («The Last Song» låter virkelig som Pink Floyd), tidvis krydra med akustisk gitar med en touch av Latin-Amerika – veldig langt unna Blur/Oasis/Suede. Men kanskje er dette det beste britpop-inspirerte albumet som utgis i 2020? Til stor glede for oss som elsker å lytte til god popmusikk. Men altså – et album med svært alvorlig innhold.
Del på Facebook | Del på Bluesky