Angel Olsen: Whole New Mess

Bare ett år etter den fantastiske «All Mirrors», kommer nytt materiale fra Angel Olsen. «Whole New Mess» tar oss med til en helt annen musikalsk side av Olsen. Borte er de store lydene og det velproduserte. Denne gangen er alt av unødvendige instrumenter og maskiner pakket bort. Hun rigget seg til med noen få gitarer og et knippe mikrofoner i en ombygd kirke på et lite sted ved Stillehavskysten.


Lydsporene er i familie med fjorårets fantastiske album, men nå låter det enda mer sårt og hjerteskjærende. Her oser det av hjerte/smerte. Låtene er barbert ned til beinet, og tidvis balanserer det på kanten av å låte falskt og surt. Men Angel Olsen drar det akkurat så godt videre at det bare låter magisk.

Borte er alle de store lydene. Ingen trommer, bass eller piano. Ingen kor eller ekstra klang. Her er det kun vokal og gitar som skal sette stemningen - og det at albumet er strippet for stor produksjon gjør at det er mindre som forstyrrer i det hun ønsker å formidle til verden rundt.

«Whole New Mess» er et intimt og sårbart album med flere låter man kan dra kjensel på fra «All Mirrors», men som likevel ikke er demoer eller kasserte versjoner. Her har låtene fått nytt navn, og melodisk er det barbert til beinet. Borte er de orkestrale arrangementene. Her er det den rå nerven som trenger gjennom og bruser om seg av sterke følelser. Av og til er låtene så rolige og neddempet at man nesten føler at Olsen synger rett inn i øret ditt. Kun for deg.

Albumet åpner med tittelsporet, og allerede her får man en god følelse av hva som er i vente. Lett gitarklimpring og en rusten vokal ønsker velkommen. Tidvis låter det som om man spiller av på feil hastighet, men det funker perfekt. Angel Olsen gir alt og holder ikke noe tilbake. Hardcore-fansen vil kanskje kjenne igjen noe fra låtene som dukket opp på «All Mirrors», som «We Are All Mirrors», «Lark Song» og «(Summer Song)». Likevel befinner de seg så langt, langt unna - musikalsk så vel som i uttrykk.

«Whole New Mess» er en reise i låter som stort sett handler om å gi slipp på kjærligheten, og det som følger med det. Og selv om det er rått og ekte, koker det ikke over av tristesse. Med kun vokal og en enkel gitar forfører Angel Olsen alle som kommer i nærheten. Hun bergtar deg med en stemme som skriker av smerte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En nesten perfekt kveld med Angel Olsen

(12.10.22) Jeg har hatt Ken Lee på hjernen siden ca. 23.48 i går kveld. Foranledningen er selvfølgelig at jazzkompisen i våres meldte meg. “Angel Olsen, dit MÅ vi!”. -Javel, og hva spiller hun? “Det er noe singer-wongwriter-køntrigreier, du kommer til å elske det! Eller i hvert fall like det. Tror jeg. Det er litt roligere enn det du pleier høre på.” Hestejazz, med andre ord, jeg liker Dollie Parton jeg.


Angel Olsen på vandring - heldigvis

(08.06.22) Amerikanske Angel Olsen har på 10 år allerede gitt ut seks studioalbum, og hun overrasker stadig. Låser seg aldri i ett spor.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.