Angel Olsen: Whole New Mess

Bare ett år etter den fantastiske «All Mirrors», kommer nytt materiale fra Angel Olsen. «Whole New Mess» tar oss med til en helt annen musikalsk side av Olsen. Borte er de store lydene og det velproduserte. Denne gangen er alt av unødvendige instrumenter og maskiner pakket bort. Hun rigget seg til med noen få gitarer og et knippe mikrofoner i en ombygd kirke på et lite sted ved Stillehavskysten.


Lydsporene er i familie med fjorårets fantastiske album, men nå låter det enda mer sårt og hjerteskjærende. Her oser det av hjerte/smerte. Låtene er barbert ned til beinet, og tidvis balanserer det på kanten av å låte falskt og surt. Men Angel Olsen drar det akkurat så godt videre at det bare låter magisk.

Borte er alle de store lydene. Ingen trommer, bass eller piano. Ingen kor eller ekstra klang. Her er det kun vokal og gitar som skal sette stemningen - og det at albumet er strippet for stor produksjon gjør at det er mindre som forstyrrer i det hun ønsker å formidle til verden rundt.

«Whole New Mess» er et intimt og sårbart album med flere låter man kan dra kjensel på fra «All Mirrors», men som likevel ikke er demoer eller kasserte versjoner. Her har låtene fått nytt navn, og melodisk er det barbert til beinet. Borte er de orkestrale arrangementene. Her er det den rå nerven som trenger gjennom og bruser om seg av sterke følelser. Av og til er låtene så rolige og neddempet at man nesten føler at Olsen synger rett inn i øret ditt. Kun for deg.

Albumet åpner med tittelsporet, og allerede her får man en god følelse av hva som er i vente. Lett gitarklimpring og en rusten vokal ønsker velkommen. Tidvis låter det som om man spiller av på feil hastighet, men det funker perfekt. Angel Olsen gir alt og holder ikke noe tilbake. Hardcore-fansen vil kanskje kjenne igjen noe fra låtene som dukket opp på «All Mirrors», som «We Are All Mirrors», «Lark Song» og «(Summer Song)». Likevel befinner de seg så langt, langt unna - musikalsk så vel som i uttrykk.

«Whole New Mess» er en reise i låter som stort sett handler om å gi slipp på kjærligheten, og det som følger med det. Og selv om det er rått og ekte, koker det ikke over av tristesse. Med kun vokal og en enkel gitar forfører Angel Olsen alle som kommer i nærheten. Hun bergtar deg med en stemme som skriker av smerte.


Del på Facebook | Del på Bluesky

En nesten perfekt kveld med Angel Olsen

(12.10.22) Jeg har hatt Ken Lee på hjernen siden ca. 23.48 i går kveld. Foranledningen er selvfølgelig at jazzkompisen i våres meldte meg. “Angel Olsen, dit MÅ vi!”. -Javel, og hva spiller hun? “Det er noe singer-wongwriter-køntrigreier, du kommer til å elske det! Eller i hvert fall like det. Tror jeg. Det er litt roligere enn det du pleier høre på.” Hestejazz, med andre ord, jeg liker Dollie Parton jeg.


Angel Olsen på vandring - heldigvis

(08.06.22) Amerikanske Angel Olsen har på 10 år allerede gitt ut seks studioalbum, og hun overrasker stadig. Låser seg aldri i ett spor.


Sombr - indie-pop/rock-stjerne?

(11.11.25) Han headliner fredagen på Øya neste år. Hvor god er Sombr?


Finsk metalfest på Rockefeller

(10.11.25) «Herregud så rått og for ei stemme og solbrillene var jævlig kule, men faen som hu sang og stemninga i salen var helt elektrisk og jeg er så glad vi fikk sett dem live og neste gang bør de spille på ei større scene» - kompisgjengen som gikk bak meg var smått fornøyd med konserten.


Imponerende dansk (!) progmetall!

(09.11.25) Defecto er solid, klassisk progmetall. Ei skive som du vil høre igjen og igjen, for det dukker opp nye detaljer ved hver gjennomlytting.


Husker du Baba Nation? Red & Dali

(07.11.25) Erik Røe synger sjelfullt og eksperimentelt i hyperrom. Offbeat, sjelfull tolkning av R&B og funk.


Battle Beast - Finland og heavy metal, ass

(06.11.25) Heavy metal som det skal spelles. Dyktig band, fantastisk vokal, tøffe låter og musikk man blir glad av å høre på og som gir litt ekstra energi i støvlene.


Granlunds Blues - dødsbra

(05.11.25) Blues? Ja, her er mye blues – og det kan ikke sies for ofte hvor mye man kan få til med bare tre akkorder. Men rein blues er det ikke – og først og fremst: Her går det noe inn i helvete sakte for seg.