Årets mest etterlengtede rockeplate

Combos blåste alle av banen på by:Larm, har vært en snakkis i et drøyt år nå, og endelig er debutalbumet ute. Da er vel trønderrocken i trygge hender i overskuelig framtid?


«Boom Shakalaka» åpner debutablumet til Combos med et smell. Steelo er en av de utgivelsene det er knyttet høyest forventninger til denne våren, og det lover godt for resten av plata når de bruker singelen som åpningsspor. Riffet kunne vært rappa fra en tidlig Offspring-låt, samtidig som låten hadde fortjent hvert sekund den har fått på radio for breakdownet før det siste refrenget alene. Wow, så fett det er. De greide til og med å dra i gang allsang på by:Larm med den låten. Så bra er den.

Både «Meme Supreme» og «Mad Beef» sitter bra, og særlig sistnevnte har et kult parti mot slutten, før «Nerdz» og «Make Money Take Money», som nesten kunne vært en Linkin Park-låt. «Make Money Take Money» føles likevel som om den ikke passer helt inn, og her blir man tvunget til å bestemme seg: Skal man se på Steelo som et album og en helhet, eller som en slags spilleliste eller mixtape?

Steelo fungerer nemlig ikke så godt som helhetlig album, selv om flesteparten av låtene er kule, og det føles unektelig som om et par av sporene er fyllmateriale. Kanskje kunne de hatt mer å hente på å droppe et par låter og heller slippe en EP. Selv om de er intense, blir låter som «All About the Vex» og «Bro in Pain» rett og slett litt intetsigende.

Men, altså, dette er debutalbumet til et inntil nylig helt ukjent norsk band. Det er ikke rart de har fått den hypen de har fått, for de er et av de råeste livebandene vi har her til lands for tiden. De er akkurat passe køddete og lite selvhøytidelige, samtidig som de har en voldsom selvtillit og aura over seg. Dette kommer særlig til uttrykk på skivas absolutte høydepunkt, tittelkuttet «Steelo», som helt sikkert kommer til å gå noen runder på radio, den også.

Steelo lover, selv om den ikke nådde helt opp til de enorme forventningene mine, likevel godt for framtiden. Trønderrocken er i trygge hender hos Combos, som knapt kunne hatt mer uflaks: Enn å være et platedebuterende rockeband akkurat nå. Jeg håper i hvert fall at disse gutta kan overbevise meg om at noen av disse låtene er mer enn fyllmateriale fra scenen så snart som mulig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Combos: Norsk rocks nye yndlinger

(02.03.20) Combos er blitt voldsomt hausset opp siden scenedebuten på Trondheim Calling i fjor, og etter å ha sluppet en av fjorårets mest spennende EP-er. På John Dee viste de at de lever opp til forventningene.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.