Årets mest etterlengtede rockeplate

Combos blåste alle av banen på by:Larm, har vært en snakkis i et drøyt år nå, og endelig er debutalbumet ute. Da er vel trønderrocken i trygge hender i overskuelig framtid?


«Boom Shakalaka» åpner debutablumet til Combos med et smell. Steelo er en av de utgivelsene det er knyttet høyest forventninger til denne våren, og det lover godt for resten av plata når de bruker singelen som åpningsspor. Riffet kunne vært rappa fra en tidlig Offspring-låt, samtidig som låten hadde fortjent hvert sekund den har fått på radio for breakdownet før det siste refrenget alene. Wow, så fett det er. De greide til og med å dra i gang allsang på by:Larm med den låten. Så bra er den.

Både «Meme Supreme» og «Mad Beef» sitter bra, og særlig sistnevnte har et kult parti mot slutten, før «Nerdz» og «Make Money Take Money», som nesten kunne vært en Linkin Park-låt. «Make Money Take Money» føles likevel som om den ikke passer helt inn, og her blir man tvunget til å bestemme seg: Skal man se på Steelo som et album og en helhet, eller som en slags spilleliste eller mixtape?

Steelo fungerer nemlig ikke så godt som helhetlig album, selv om flesteparten av låtene er kule, og det føles unektelig som om et par av sporene er fyllmateriale. Kanskje kunne de hatt mer å hente på å droppe et par låter og heller slippe en EP. Selv om de er intense, blir låter som «All About the Vex» og «Bro in Pain» rett og slett litt intetsigende.

Men, altså, dette er debutalbumet til et inntil nylig helt ukjent norsk band. Det er ikke rart de har fått den hypen de har fått, for de er et av de råeste livebandene vi har her til lands for tiden. De er akkurat passe køddete og lite selvhøytidelige, samtidig som de har en voldsom selvtillit og aura over seg. Dette kommer særlig til uttrykk på skivas absolutte høydepunkt, tittelkuttet «Steelo», som helt sikkert kommer til å gå noen runder på radio, den også.

Steelo lover, selv om den ikke nådde helt opp til de enorme forventningene mine, likevel godt for framtiden. Trønderrocken er i trygge hender hos Combos, som knapt kunne hatt mer uflaks: Enn å være et platedebuterende rockeband akkurat nå. Jeg håper i hvert fall at disse gutta kan overbevise meg om at noen av disse låtene er mer enn fyllmateriale fra scenen så snart som mulig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Combos: Norsk rocks nye yndlinger

(02.03.20) Combos er blitt voldsomt hausset opp siden scenedebuten på Trondheim Calling i fjor, og etter å ha sluppet en av fjorårets mest spennende EP-er. På John Dee viste de at de lever opp til forventningene.


Altfor flink, men heldigvis også funky!

(04.04.26) Thundercat? Joda, han er helt rå. Men han er også en del av den typen musikere som kan spille så avansert at det nesten blir ... slitsomt. Du vet, den «se hva jeg kan»-greia som ofte glemmer at noen faktisk skal høre på.


Åpen øving med Neubauten

(03.04.26) 25. april 2025 kom beskjeden mange fryktet: Alexander Hacke trakk seg fra Einsturzende Neubauten. For mange uoverkommelige uenigheter på personlige og profesjonelle nivåer, skrev han selv om årsaken. Hacke har tross alt vært bandets musikalske leder i flere tiår, hvordan skulle dette gå?


Fin dokumentar om Red Hot Chili Peppers

(02.04.26) En glødende, men sår dokumentar om Red Hot Chili Peppers' fødsel. "The Rise of the Red Hot Chili Peppers: Our Brother, Hillel" gir et intenst og levende innblikk i hvordan et av rockens mest særpregede band oppsto.


Raye sprenger glasstaket

(01.04.26) Om Rosalia var en overraskende opptur i fjor, er Raye årets Space-X-modell. Dette er nesten ubegripelig bra.


Bliss Quintet imponerer

(30.03.26) De er i ferd med å spille seg inn i elitedivisjonen. Bliss Quintet er ute med sitt fjerde album.


Brukspoeten Stalsberg

(29.03.26) Jeg veit om noen som ikke vil kalle dette kunst – ja, jeg tror jeg kjenner noen som mener denne samlinga tekster ikke en gang kan kalles poesi/lyrikk/dikt. Men det går ei klar linje fra Jan Erik Vold til Tom Stalsberg. Moderne, folkelige diktere, som gjerne har det med å falle på folkets lepper.