Årets mest etterlengtede rockeplate

Combos blåste alle av banen på by:Larm, har vært en snakkis i et drøyt år nå, og endelig er debutalbumet ute. Da er vel trønderrocken i trygge hender i overskuelig framtid?


«Boom Shakalaka» åpner debutablumet til Combos med et smell. Steelo er en av de utgivelsene det er knyttet høyest forventninger til denne våren, og det lover godt for resten av plata når de bruker singelen som åpningsspor. Riffet kunne vært rappa fra en tidlig Offspring-låt, samtidig som låten hadde fortjent hvert sekund den har fått på radio for breakdownet før det siste refrenget alene. Wow, så fett det er. De greide til og med å dra i gang allsang på by:Larm med den låten. Så bra er den.

Både «Meme Supreme» og «Mad Beef» sitter bra, og særlig sistnevnte har et kult parti mot slutten, før «Nerdz» og «Make Money Take Money», som nesten kunne vært en Linkin Park-låt. «Make Money Take Money» føles likevel som om den ikke passer helt inn, og her blir man tvunget til å bestemme seg: Skal man se på Steelo som et album og en helhet, eller som en slags spilleliste eller mixtape?

Steelo fungerer nemlig ikke så godt som helhetlig album, selv om flesteparten av låtene er kule, og det føles unektelig som om et par av sporene er fyllmateriale. Kanskje kunne de hatt mer å hente på å droppe et par låter og heller slippe en EP. Selv om de er intense, blir låter som «All About the Vex» og «Bro in Pain» rett og slett litt intetsigende.

Men, altså, dette er debutalbumet til et inntil nylig helt ukjent norsk band. Det er ikke rart de har fått den hypen de har fått, for de er et av de råeste livebandene vi har her til lands for tiden. De er akkurat passe køddete og lite selvhøytidelige, samtidig som de har en voldsom selvtillit og aura over seg. Dette kommer særlig til uttrykk på skivas absolutte høydepunkt, tittelkuttet «Steelo», som helt sikkert kommer til å gå noen runder på radio, den også.

Steelo lover, selv om den ikke nådde helt opp til de enorme forventningene mine, likevel godt for framtiden. Trønderrocken er i trygge hender hos Combos, som knapt kunne hatt mer uflaks: Enn å være et platedebuterende rockeband akkurat nå. Jeg håper i hvert fall at disse gutta kan overbevise meg om at noen av disse låtene er mer enn fyllmateriale fra scenen så snart som mulig.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Combos: Norsk rocks nye yndlinger

(02.03.20) Combos er blitt voldsomt hausset opp siden scenedebuten på Trondheim Calling i fjor, og etter å ha sluppet en av fjorårets mest spennende EP-er. På John Dee viste de at de lever opp til forventningene.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.