Potent pop/rock – fra Skovveien, Oslo vest?

Du trodde kanskje det var umulig å klone CC Cowboys og DumDum Boys? Da tok du feil.


Jeg veit next to nothing om dette bandet. Men siden de kaller seg Skovveien, er det naturlig å anta at de kommer fra en gatestump et stykke vest i Oslo – vestafor Bislet. De er satt opp som et streit rockeband + saksofon.

De synger på norsk, og med en dialekt som ligger et sted mellom Trond Granlund og deLillos. Helt naturlig, ettersom de altså holder til litt sør-øst for Lars Lillo-Stenbergs Frogner. Skovveien ligger midt i Lars Saabye Christensens romanunivers.

På sitt beste er Skovveien oppsiktsvekkende flinke til å skrive låter som er cred-pop/rock med hektende refrenger. Hør «Før du kommer», og du vil umiddelbart forstå hva jeg mener. Eller "Lørdag". Eller sangen om hvordan det er å gå i hundre til helvete. For de som husker helt tilbake til Seigmen; det hviler innimellom noe smått «skummelt» over Skovveiens sanger.

De stjeler som ravner. "I vinden" henter for eksempel sine to første takter direkte fra "Streets of London". Men det er lov. I popmusikken er egentlig alt lov. De beste ranerne ender ofte opp som de best bemidlede.

Tekstmessig har de lært mest av Kjartan Kristiansen (DumDum Boys) – man behøver ikke alltid ha subjektet med i en setning. De beveger seg forresten helt øst til Olaf Ryes plass på Grünerløkka, riktig nok for å ta trikken hjem til vestkanten.

Skovveien har potensial til å bli et skikkelig «Oslo-band» - og noe sånt er vi jo ikke bortskjemt med her i hovedstaden. Tvert imot – det ville være på høy tid.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Skov - seks unge menn i pyjamas!

(26.10.21) «Bli med på konsert?» spør jazzkompisen. Ja, svarer jeg. Har jo skjønt at vi har ganske sammenfallende musikksmak. Hva skal vi se? «Skov, som het Skovveien, har hørt noe av dem tidligere og tror det blir bra! Bortsett fra at de nå har 'nytt navn og ny sound', så dette kan bli spennende.»


Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.