Kort sagt: Simple Minds!
En maktdemonstrasjon. Pop/rock i live format kan umulig bli mye bedre enn Simple Minds anno 2020.
Simple Minds / Sentrum Scene / 02.03.2020
Jeg tilhører ikke hard core-fansen til dette bandet. Og når sant skal sies har de ikke hatt så mange megahits folk flest har fått fatt i. Men bandet har et stort kjernepublikum (to utsolgte konserter i Oslo), og publikum fikk alt hva de måtte ønske seg – og ganske mye mer.
Simple Minds albumdebuterte i 1979, faktisk før både U2 (1980) og Duran Duran (1981). Dermed er det kanskje ikke mystisk at de stilmessig ligger et sted midt i mellom nettopp U2 og Duran Duran? Se ikke bort fra at både Bono, The Edge, Simon LeBon, John Taylor og Nick Rhodes var smått inspirert av Glasgow-gutta i Simple Minds! «See the Light» kunne faktisk like gjerne vært signert U2.
Musikalsk sett, kommer jeg nå til poenget. Simple Minds lå i forkant av synth-bølgen, men var en del av den. Gitaren har likevel alltid vært helt vesentlig i lydbildet, og gitarhelten Charlie Burchill er stadig hjertelig til stede, som eneste gjenværende fra originalbesetninga.
Men gulvet Simple Minds danser på legges i keyboard-avdelinga. Nå styres den av Berenice Scott – i egen høye person, vil jeg si. Hun gjør en fantastisk jobb, der hun setter sammen et helt symfoniorkester! Samtidig som hun ligger beskjedent i bakgrunnen, når det er hva som kreves.
Tre av de sju på scenen er kvinner, så Jim Kerr holder nesten by:Larm-standard i kjønnsfordeling. Sarah Brown er korist, men får vist seg fram som solist i «Book of Brilliant Things». Strålende. På tale om kvinnelige musikere: Cherisse Osei! For ei dame! Hun hamrer løs som en annen Keith Moon (The Who), men behandler likevel sitt trommesett på samme vis som Marilyn Mazur styrer sin perkusjon i jazz-sammenheng. Cherisse Osei slår ikke trommer, hun spiller trommer.
Og Jim Kerr på scenen? Litt keitete – men jeg har en følelse av at han veit om det, og at han har lært seg å leve med det. Han er temmelig sikkert klar over at det kan se smått mystisk ut når han forsøksvis går ned i spagaten …
Men han kan synge, og det er det viktigste. Smått grumsete vokallyd fra min plass i første sett, mye bedre i andre avdeling. Men to timer fantastisk musikk er uansett mer enn godkjent.
Simple Minds beveger seg i det «store» pop/rock-universet, og nå snakker jeg sound – og ikke minst komposisjon. Lengre unna de tradisjonelle tregrepslåtene i popmusikken – ikke et ondt ord om dem! – er det vanskelig å komme.
Jeg beveges til tårer av «Belfast Child». Der Bono hyler ut sin frustrasjon i «Sunday Bloody Sunday», tar Jim Kerr det hele ned idet han kneler og nærmest hvisker – «when the Belfast child sings again». Budskapet er det samme.
Så vi tuner ut der, til de keltiske fløytetonene som strømmer ut av Berenice Scotts keyboard. Takk for en strålende aften.
Del på Facebook | Del på Bluesky
Gjennomtenkt spontanitet hos Lukka Lag
(27.08.25) Et dramatisk landskap, fullt av plutselige stopp og teatralske snuoperasjoner.