Nærmere «Bitches Brew» kommer du ikke
Det går frysninger gjennom ryggmargen når jeg hører åpninga av «Pharaoh’s Dance». Det stille og rolige, men intense, trommekompet. Det legendariske el-pianoet – som i dag minner om hva som skulle bli til Chick Coreas Return to Forever. Bassklarinetten. Hvilken toneart går dette i? C – men det er ikke så viktig, og det er hele poenget!
THE ORGAN CLUB / COSMOPOLITE / 12.02.20
Gjennom ‘60-tallet jobba Miles Davis seg stadig nærmere dette «modale» uttrykket, der musikerne forholder seg til et riff, en melodisnutt – snarere enn til ei akkordrekke. På vei mot det fullkomne leverte han «In a Silent Way» i 1969, mens fullbyrdelsen kom med «Bitches Brew» i 1970. Noe lignende hadde verden faktisk aldri hørt før.
Dette gir meg anledning til å minne om en historie som muligens er sann, men som uansett er for god til ikke å gjenfortelles. Miles Davis var endelig invitert til Det hvite hus, der det mingles på plenen. Ei fjong dame i elegante klær nærmer seg Miles, og etter en kort introduksjon spør hun «what do you do here»? Miles trekker brillene ned på nesetippen, og svarer: «I’ve revolutionized music five times. What do you do here»?
Five times? Jeg er ikke helt sikker. Men jeg er helt sikker på at «In a Silent Way» & «Bitches Brew» var en revolusjon. Er du interessert i moderne jazz, som utøver eller som publikum – vel, ingen kommer utenom disse albumene.
Som du skjønner, er det å gjenskape «Bitches Brew» mildt sagt en formidabel utfordring. Det er derfor ekstra hyggelig å kunne konstatere at Lars Mjøsets orkester består prøven med glans. Dette er virkelig lyden av «Bitches Brew»! 12 mann på scenen et sted på østkanten i Oslo greier faktisk i 2020 å gjenskape magien som oppsto i et studio på andre sida av Atlanterhavet da 60-tall ble til 70-tall.
Dette er altså i høyeste grad et ensemble-verk. Tillat meg likevel å framheve to solister. Brynjulf Blix, tangentvirtuosen. Han gir ikke ny stemme til min favoritt innen tangentinstrumenter – Fender Rhodes – men han behandler det helt korrekt. Som Jon Balke gjør det – og verken Chick Corea eller Joe Zawinul ville hatt noe å utsi på utførelsen.
Og Stian Omenås, som er tildelt rollen å være Miles Davis? Han er strålende! Han glitrer spesielt i tittelkuttet, som også står og faller med teknikken. Får man ikke orden på trompet-ekkoet, blir det ingen «Bitches Brew». All ære til lydteamet på Cosmopolite.
Jeg veit at jeg skreiv det samme om Per Husby på Victoria, men jeg tar sjansen på å gjenta meg sjøl: Det er synd og skam om dette blir en one-off.
Stian Omenås – trompet
Jørgen Mathisen – sopran- og tenorsaksofon
Brynjulf Blix – fender rhodes
Sidiki Camara – perkusjon
Kåre Garnes – kontrabass
Lars Mjøset – bass- og altklarinett
Asgeir Skauge – gitar
Lars Aukrust – keyboard
Jon Devik – elbass
Frithjof Eide Fjeldstad – trommer
Charles Mena – trommer
Ketil Stoknes – perkusjon
Del på Facebook | Del på Bluesky
Ei gitarplate for mørke høstkvelder
(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.