Med uerigert penis i Barnetimen!

- Vi slutta før vi rakk å dumme oss ut, for det hadde vi helt sikkert kommet til å gjøre! Knutsen & Ludvigsen flirer godt – og har god grunn til det. De ga ut sin siste plate i 1983, men først nå foreligger deres samlede verk i form av sju CDer.

Knutsen og Ludvigsen

Av Arild Rønsen // 03.11.99

---

Om det kan være noen grunn til å gi ut sanger som strengt tatt er mynta på barn, sånn i samla flokk – så lenge etter? De svarer godt sjøl:

- Sangene våre har kommet til å leve sitt eget liv, uten vår aktive medvirkning. Vi er representert i alle mulige skolesangbøker, men bare med de første sangene vi lagde. Kanskje er det slik at våre beste sanger aldri kommer med i slike bøker?

Livsgleden og ungene

Blir de spurt om å beskrive fenomenet Knutsen og Ludvigsen, vil de svare noe sånt som dette.

- Det handler først og fremst om livsglede. I dag er det dessverre slik at humor mer og mer knyttes til skadefryd, ikke en gang ironi, men skadefryd.

Ungene tar forresten ofte til seg Kntusen og Ludvigsens sangskatt på annet vis enn voksne.

- Med åra har vi sjøl begynt å identifisere oss med fyrtårna i katalogen vår. Ungene er flinkere til å finne fram til de ”rare” sangene.

Magisk låtskriverprosess

Knutsen og Ludvigsen alias Øysten Dolmen og Gustav Lorentzen har en smått utrolig standing i pop og rock. Til tross for at de altså hovedsakelig har stelt med barnesanger, har de vært inspirasjonskilde for stort sett det som kan krype og gå innen pop/rock-eliten her til lands; fra Motorpsycho til Tre Små Kinesere til deLillos til...

Dolmen og Lorentzen stiller seg hoderystende til det hele, men er etter hvert blitt nødt til å forsone seg med fakta.

- Kanskje handler det om måten å lage tekster...? Det kjennes absurd, og kan ikke forklares, men la oss si ærlighet er et stikkord. Vår låtskriverprosess var ofte så absurd at vi stilte oss fullstendig avvisende og/eller hoderystende til resultatet! Magi – og de mest magiske øyeblikkene oppsto gjerne når vi blanda inn snutter fra andre låter i en ny en. Hør på noe av teksten til ”Matpakkevise”, og du vil skjønne. Eller rettere sagt; du vil ikke skjønne bæret!

- Når en av oss kom med en tekst, sang vi den som regel veldig fort den andre. Rødma ofte, som om dette virkelig kunne være noe å jobbe med...?

- Dere var vel i bunn og grunn en viseduo, men når tok dere egentlig i bruk den elektriske gitaren første gang?

- Allerede på den andre plata, faktisk – og det er vi ikke så lite stolte av! Vi var nok innerst inne puritanske i så måte, men etter at Dylan lagde ”Bringin’ It All Back Home” – da forsvant alle hemningene. Da måtte det jo være lov for alle!

Forbudet mot treklanger

De var puritanske også som låtskrivere. F.eks. bragte de tidlig inn pianisten og arrangøren Per Husby – i dag viden kjent fra NRKs Dacapo (og som vinner av Spellemannprisen som storbandleder) – men han fikk ikke lov å spille treklanger! Det måtte være nok med to toner av gangen!

Mange har villet ha det til at The Beatles må ha vært det store idolet for duoen. Så viser seg ikke å være tilfelle.

- Utgangspunktet var tregreps visesang, og Bongo Dog Band; de var nemlig å få på billigsalg! Beatles var aldri på salg. Beach Boys var også blant favorittene.

Kunsten i folket sin tjeneste

I starten og midten av karrieren sto de veldig nær den politisk progressive musikkbevegelsen, men var aldri del av den. De samarbeida tett med produsenten Arvid Esperø, som definitivt var del av konglomeratet rundt plateselskapet MAI og den sterkt voksende ml-bevegelsen.

- ”Kunsten i folket sin tjeneste!”, ikke sant? Jo, vi var under et temmelig tungt press, og hadde vi ikke hatt hverandre, er det ikke greit å si hvordan det ville gått. Vi gjorde noen forsøk på sanger om nedlagte arbeidsplasser og sånt... Men etter to linjer begynte vi å flire. Vi fikk det ikke til.

- Jeg husker en venn av oss, sier Øysten Dolmen, og ler så han hikster. – Han lagde en sang han framførte i Studentersamfunet, den handla om et par som het Lo og Nafta...! Det var det siste han gjorde som kreativ kunstner.

Lo og Nafta? For lesere født etter det seine femtitall krever dette selvfølgelig en oppklaring:

Lo; er kanskje greit nok? LO, ikke sant – datidas Yngve Hågensen het Tor Aspengren, og var i kraft av sin stilling en av landets mest utskjelte herremenn, først og fremst hoggestabbe for ei militant venstreside. Aspengren var ”klassesamarbeidets” mann, altså i motsetning til klasse-kampens mann. Utlagt: Klasseforræder.

Nafta; på 70-tallet gikk nåværende NHO (Næringslivets Hovedorganisasjon) under navnet NAF (Norsk Arbeidsgiverforening)... see? Som om ikke det var nok, het EØS-forløperen – og dermed en viktig del av EF/EU-kampen – EFTA. Med andre ord: Mer forhatte ”navn” enn Lo og Nafta var det komplett umulig å tenke seg.

Dolmen: - Jeg kom så langt at jeg leste et flammende dikt i det samme Studentersamfund. – Reis din røst... vaiende faner... det slutta med: taram, taram, taram... Avholdsfolkets SAK!

Uerigert penis – i Barnetimen!

Ole Sørli het mannen som i sin tid ga ut de originale Knutsen og Ludvigsen-skivene. Seinere ble han mest kjent som manager og produsent for Dollie (de Luxe). Midt på 90-tallet pågikk en høyst offentlig krangel dem imellom, et konfliktforhold som nå er et fullstendig tilbakelagt stadium.

- Vi er vel alle tre blitt visere med åra... men vi fikk jo en utrolig PR, da!

Viktigere, i historiens lys, er konfliktene Knutsen og Ludvigsen i sin tid hadde med Barnetimen i NRK.

- I en tekst sang vi: ”Å, nei – ta itj den, din gamle vetteran!” Det blei for mye for Barnetimen; ingen kunne ifølge Barnetime-produsenten identifisere seg med ordet ”vetteran”. Veit du hva resultatet ble? ”Å, nei – ta itj den, din gamle slarre!” Og veit du hva ”slarre” betyr? Uerigert penis! Det gikk fint, mente Barnetimen...

De sju Knutsen og Ludvigsen-albumene er nå tilgjengelig på CD via Universal Music (distr.: MSO).

---

Del på Facebook | Del på Bluesky