Lenge leve Röyksopp!

Et viktigere band i Norge, så langt i dette årtusen? Neppe.


Store deler av dette albumet – som blir det aller siste, om vi skal tro herrene Berge og Brundtland – kan oppfattes som en evig døs. Hvis dette er evigheten, har vi imidlertid lite å frykte for det som måtte komme på den andre sida.

De viderefører samarbeidet med Robyn, først i form av en ny versjon av den monumentale komposisjonen «Monument» - som selvfølgelig har fått tillegget «The Inevitable End Version» i tittelen. Jeg foretrekker «originalen». Men det faktum at de har spilt den inn på ny, er nok et bevis på at Röyksopp alltid vil gjøre ting ordentlig. De sluntrer aldri, ei heller i den nye låta med Robyn, «Rong» - der den svenske sangfuglen får lov til å improvisere over den enkle tekstlinja «what the fuck is wrong with you».

Alt låter eksklusivt Röyksopp, men vi drar godt kjensel på mange av inspirasjonskildene. Kraftwerk. Daft Punk. Giorgio Moroder. Pet Shop Boys. I det hele tatt; mange nikk i retning 80-tallets synthpop – men også til Thomas Dybdahl! Samarbeidet med Jamie Irrepressible har et signifikant Dybdahl’sk stempel.

Uptempo, når Susanne Sundfør bringes inn i manesjen – og hvis noen måtte ha lurt på om også hun har skaffa seg sitt helt særegne og personlige sound, så får du svaret her. Nå er hun omtrent like lett gjenkjennelig som Kate Bush.

«The Inevitable End» er en fryd for øret, fra start til mål. Det aller siste albumet? Kan hende. Men de lover å fortsette å lage musikk, heldigvis. De kan komme til å gi ut singler, minialbum som «Do It Again», eller kanskje til og med utgivelser som varer mye lengre enn det som i sin tid fikk plass på en CD.

Röyksopp er et av veldig få band som kan tenkes å fylle et virkelig stort format med en type vellyd der vi ikke ville ønske å ha gått glipp av noen verdens ting.

RÖYKSOPP
The Inevitable End
Warner Music


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.