Hvorfor er han ikke å høre i radio?

Eigil Berg nærmer seg 70, men har aldri vært bedre. Som komponist, som tekstforfatter, som musiker.


I det siste har jeg brukt litt tid på god musikk som har så alt for lett for å havne under radaren. Hans Cato Kristiansen og Lillebror er relativt ukjente navn som er ofre for tingenes tilstand.

Saken stiller seg litt annerledes i tilfellet Eigil Berg, for han er et merittert navn i norsk popmusikk. Som leder for New Jordal Swingers er han ansvarlig for mang en landeplage på ’70-tallet, og hvem fikk æren av å være kapellmester da Chuck Berry spilte på Sentrum Scene? Eigil Berg.

I en tid da all musikk foregår på strømmetjenestene, går han like godt hen og lever et dobbeltalbum i CD-format (musikken kan selvfølgelig også strømmes). Oppsiktsvekkende nok i seg sjøl, men enda mer oppsiktsvekkende er innholdet – for det er til å la seg begeistre av.

Tekstmessig har Berg aldri vært bedre, og aldri så til de grader samfunnsengasjert. Jeg velger å plassere ham på den brede venstresida; her fins opptil flere ordspill og vendinger Ole Paus ville blitt genierklært for. Og ja – musikalsk ligger mange av låtene tett opp til hva Paus-kompanjong Ketil Bjørnstad meget vel kunne kommet opp med. Tror du meg ikke? Prøv deg på «Dagen er forbi» eller "Vi tåler en vinter".

Sjangermessig snakker vi pop/rock, ispedd litt country og latinske rytmer. Alt er propert og stilsikkert framført. Det er trist at landets befolkning ikke får ta del i denne musikken via rikskanalene på radio. Det vil nok ikke skje – ikke så lenge også NRK lar seg binde av spilleliste-tyranniet. Hvem var det som i sin tid bestemte at en anonym jury en gang i uka skal bestemme hva som skal spilles i radio?

EIGIL BERG
Nye spor
Eigil Berg/Tømten


Del på Facebook | Del på Bluesky

Haken mangler en gitar ...

(22.10.26) «Flinkisprog» kalte progdama det, og det er absolutt en passende betegnelse - for de er himla dyktige.


The Impossible Green har funnet oppskriften

(21.10.26) Tidvis smått psykedelisk, tidvis reinspikka råkk, tidvis godt plassert i Bruce Springsteen-land.


Uforglemmelig, Stevie Wonder

(20.10.26) En konsert for evigheten. En makeløs oppvisning i musikanteri på aller ypperste plan, med en setliste som er umulig å overgå.


Finske band på John Dee? Kvalitetsstempel.

(20.10.26) En herlig kveld for oss som vokste opp med søttitallets tungrock som Deep Purple og åttitallets Whitesnake og Ugly Kid Joe.


Hardrock og puddelpowermetall

(18.10.26) Hjelpes, tenkte jeg, detta låt rimelig garasjeband. Som i band som smeller på garasjeporter. Heldigvis tok det ikke lang tid før jeg kom frem til at det nok skyldtes elendig miksing av trommene, som ble underbygget av en lengre trommesoundcheck mellom banda.


Imponerende, Avkrvst

(17.10.26) Smått amputert konsert for vårt vedkommende, men vi fikk med oss mer enn nok til å skjønne at Avkrvst er et band å holde et våkent øye med.