Hvorfor er han ikke å høre i radio?

Eigil Berg nærmer seg 70, men har aldri vært bedre. Som komponist, som tekstforfatter, som musiker.


I det siste har jeg brukt litt tid på god musikk som har så alt for lett for å havne under radaren. Hans Cato Kristiansen og Lillebror er relativt ukjente navn som er ofre for tingenes tilstand.

Saken stiller seg litt annerledes i tilfellet Eigil Berg, for han er et merittert navn i norsk popmusikk. Som leder for New Jordal Swingers er han ansvarlig for mang en landeplage på ’70-tallet, og hvem fikk æren av å være kapellmester da Chuck Berry spilte på Sentrum Scene? Eigil Berg.

I en tid da all musikk foregår på strømmetjenestene, går han like godt hen og lever et dobbeltalbum i CD-format (musikken kan selvfølgelig også strømmes). Oppsiktsvekkende nok i seg sjøl, men enda mer oppsiktsvekkende er innholdet – for det er til å la seg begeistre av.

Tekstmessig har Berg aldri vært bedre, og aldri så til de grader samfunnsengasjert. Jeg velger å plassere ham på den brede venstresida; her fins opptil flere ordspill og vendinger Ole Paus ville blitt genierklært for. Og ja – musikalsk ligger mange av låtene tett opp til hva Paus-kompanjong Ketil Bjørnstad meget vel kunne kommet opp med. Tror du meg ikke? Prøv deg på «Dagen er forbi» eller "Vi tåler en vinter".

Sjangermessig snakker vi pop/rock, ispedd litt country og latinske rytmer. Alt er propert og stilsikkert framført. Det er trist at landets befolkning ikke får ta del i denne musikken via rikskanalene på radio. Det vil nok ikke skje – ikke så lenge også NRK lar seg binde av spilleliste-tyranniet. Hvem var det som i sin tid bestemte at en anonym jury en gang i uka skal bestemme hva som skal spilles i radio?

EIGIL BERG
Nye spor
Eigil Berg/Tømten


Del på Facebook | Del på Bluesky

Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.