Bob Dylan som Frank Sinatra - og seg sjøl

Bob Dylan kommer fra det med æren i behold. Men dette albumet er for spesielt til å skinne i hans katalog.


Det kommer selvfølgelig an på øya som ser. For et par tiår siden var det nok ikke mange som ville satt penga sine på at vi noen gang kom til å høre Bob Dylan ta for seg arven etter Frank Sinatra. Nå synger han utelukkende sanger Frankie Boy har spilt inn på plate for et halvt århundre siden – og for å være ærlig, kom ikke dette stuntet som noen gedigen overraskelse.

På sine siste utgivelser, de som stammer fra vårt årtusen, har Dylan nemlig titt og ofte kikka seg bakover i musikkhistorien. Swing og slow-fox – i tillegg til et heidundrande flott julealbum, der tradisjonsmusikken selvfølgelig også står i sentrum.

Men … Frank Sinatra? Vi får trøste oss med at han ikke gjør noe forsøk på å synge som Ol’ Blue Eyes. Som vokalist, låter Bob Dylan som Bob Dylan – og det er jo som regel fint nok. Så også denne gang.

Musikalsk, nærmere bestemt arrangementsmessig, er det heller ikke mye som minner om Frank Sinatras storbandkomp. Dylan har tatt med seg sitt faste band i studio, og for en gangs skyld fester jeg lit til at det vi får høre jevnt over er ett og samme opptak. Noen tilbaketrukne blåsere er nok lagt på i ettertid, men dette låter likevel live.

Alt går i sakte film - og det låter fint, for all del. Saloon music. En klubbkveld med dette bandet og dette repertoaret ville vært en kveld for våre personlige historiebøker. Først og fremst viser dette albumet kanskje hvor lite de pophistoriske tradisjonene skiller seg fra hverandre. Det handler ofte mest om innpakninga – men obs! Jeg mener ikke at «Maggie’s Farm» har mye til felles med «Autumn Leaves»!

The Great American Songbook – sanger som ble skrevet før artistene sjøl begynte å skrive sanger; før Dylan, Beatles & Stones - har blitt lekestue for så mange storheter i popmusikken: Rod Stewart, Bryan Ferry, Paul McCartney. Og nå altså også Bob Dylan.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Det perfekte ritualet - Witch Club Satan

(18.11.26) Witch Club Satan er godt organisert, scenografien er flott og ritualet er godt regissert. Kaotisk kakofoni i en purgatorisk renselsesfest.


Grand Theft Auto: Verdens kanskje mektigste musikkplattform

(18.11.26) Det begynte med biltyverier, politijakter og et knippe radiokanaler. Nesten tre tiår senere har Grand Theft Auto blitt en av populærkulturens mest innflytelsesrike musikalske arenaer. Med GTA VI og den franske elektronikkduoen Justice i spissen er Rockstar Games i ferd med å viske ut grensene mellom spillindustrien og musikkbransjen.


Gudfaren Iommi leverer

(17.11.26) En nyskapende variant av klassisk heavy metal. Av og til trenger man ikke mer for å bli lykkelig.


Macy Gray fra blodfunk til julebord

(17.11.26) Det var utsolgt, forventningene var høye og publikum var mer enn klare for en dose skitten, svett soul og funk. Men Macy Gray hadde tydeligvis andre planer, fordi på Byscenen ble det mer julebord enn funkfest, og en konsert som aldri helt klarte å bestemme seg for om den skulle være en musikalsk opplevelse eller et hyggelig vorspiel til desember.


Det beste fra Skid Row

(16.11.26) Har slike «Best of-skiver» musikalsk verdi? Denne vil jeg absolutt si har livets rett, for remastringa har løftet låtene inn i dette tiåret.


Ane Brun i stilsikker elektronika

(15.11.26) Hun synger om tvil, om tillit, om angst. Om å være vergeløs. Å lytte til Ane Brun føles nærmest som en renselse. Pur nytelse.