Paul McCartney: Run Devil Run

Tittellåta er inspirert av et apotek i Atlanta som solgte Run Devil Run-produkt. Mulig det, men det er vanskelig ikke å tolke den som farvel til demonene som har løpt gjennom komponistens hode siden hans kone forlot forlot vår tid. Nydelig.


I ei uke holdt de på i studio; Paul McCartney (bass & vokal), Ian Paice (trommer), David Gilmour og Mick Green (gitar). En ganske kjent besetning...?

- Har dere hørt denne?, mente McCartney. Ikke det? Den går sånn... Et par timer seinere var den innspilt. ”Run Devil Run” er spilt inn nesten like hurtig som de første Beatles-LPene.

For det meste består albumet av heller mindre kjente rock’n’roll-komposisjoner fra 50-tallet. Aller minst kjent er nok sødmefylte ”No Other Baby”, skrevet og framført av et britisk skiffle-band som gikk under navnet The Vipers, i 1958. La oss håpe opphavsmennene Bishop/Watson er i live; snakk om å få Nyttårsaften 2000 på forhånd!

Plata slutter med ”Party”. Korrekt. Tenk å fått oppleve dette bandet i levende live...! (Vi sender forresten "Honey Hush" som beskjeden hilsen til Bjørn "Hi Yo Silver" Kulseth.)

En gang i verden måtte Paul McCartney gjennom bortimot 20 år med Wings eller som solo-artist før han turte å gå løs på sine egne Beatles-komposisjoner. Jeg har en følelse av at han etter Lindas bortgang har måttet ta det helt forfra. Hvilket skulle bety at det neste albumet blir en slags Beatles-LP...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Country-punk-bluegrass-black metal

(15.05.26) I det hele tatt er dette ei skikkelig spenstig skive med stor variasjon og godt låtmateriale.


The Lemon Twigs – Yeah! Yeah! Yeah!

(13.05.26) For et livsbejaende pop-album!


Pjolterguys - endelig på skive

(12.05.26) Ni låter, tjueen minutter, helt perfekt for et hardcoreband.


Bjørneboe er død. Leve Bjørneboe.

(10.05.26) Forræderen er den virkelige, den eneste helten.


The Black Keys på tomgang

(09.05.26) Lille speil på veggen der, hvem er det mest slitne og giddalause bandet i verden her?


Psykedeliskfolkemusikkprogjazzrockpop

(08.05.26) Dette var ei massiv sjelelig reise. Lydbildene var så intenst store og fargerike at jeg forsvant litt inn i konsertboblen, den der det eneste som eksisterer er musikken og bildene og alt utenfor er bortevekk for en stakket stund.