Paul McCartney: Run Devil Run

Tittellåta er inspirert av et apotek i Atlanta som solgte Run Devil Run-produkt. Mulig det, men det er vanskelig ikke å tolke den som farvel til demonene som har løpt gjennom komponistens hode siden hans kone forlot forlot vår tid. Nydelig.


I ei uke holdt de på i studio; Paul McCartney (bass & vokal), Ian Paice (trommer), David Gilmour og Mick Green (gitar). En ganske kjent besetning...?

- Har dere hørt denne?, mente McCartney. Ikke det? Den går sånn... Et par timer seinere var den innspilt. ”Run Devil Run” er spilt inn nesten like hurtig som de første Beatles-LPene.

For det meste består albumet av heller mindre kjente rock’n’roll-komposisjoner fra 50-tallet. Aller minst kjent er nok sødmefylte ”No Other Baby”, skrevet og framført av et britisk skiffle-band som gikk under navnet The Vipers, i 1958. La oss håpe opphavsmennene Bishop/Watson er i live; snakk om å få Nyttårsaften 2000 på forhånd!

Plata slutter med ”Party”. Korrekt. Tenk å fått oppleve dette bandet i levende live...! (Vi sender forresten "Honey Hush" som beskjeden hilsen til Bjørn "Hi Yo Silver" Kulseth.)

En gang i verden måtte Paul McCartney gjennom bortimot 20 år med Wings eller som solo-artist før han turte å gå løs på sine egne Beatles-komposisjoner. Jeg har en følelse av at han etter Lindas bortgang har måttet ta det helt forfra. Hvilket skulle bety at det neste albumet blir en slags Beatles-LP...


Del på Facebook | Del på Bluesky

Stones Throw låter fortsatt som framtiden

(06.10.26) I 2026 fyller verdens kanskje mest elskelige plateselskap 30 år. Har du ennå ikke oppdaget det, er tiden definitivt inne.


En forsmak - The Impossible Green

(05.10.26) The Impossible Green lager enkel, lytteverdig, "så komplisert at det høres enkelt ut"-musikk.


Meshell Ndegeocello strekker i fortiden

(04.10.26) Meshell Ndegeocello river klassikerne fra hverandre, og bygger dem opp på nytt.


Europe, as - for ei gladskive!

(03.10.26) Stemmen til Tempest er enorm og Norums fingre produserer de råeste, tøffeste og mest intense riffene. Her finnes ikke én kjedelig eller intetsigende låt.


GURO graver seg ned til røttene

(02.10.26) Ti år etter debutalbumet "Du har mæ" er GURO tilbake med sitt andre studioalbum. Roots er en tittel som sitter usedvanlig godt, for dette er en plate som både musikalsk og tematisk graver i røttene, både i familie, kjærlighet og tilhørighet.


brenn. - er de kanskje litt forsiktige?

(30.09.26) Pønk, pop og rock. Sjarmen er der fortsatt, og de skjønner åpenbart godt hva de holder på med.