Whitesnake: Forevermore

David Coverdale gir seg ikke. Som Whitesnakes grunnlegger og bandets eneste gjennomgående medlem, har nå Coverdale utgitt Whitesnakes ellevte studioalbum siden starten i 1977. Dessverre er bandet i dag bare skyggen av seg selv.

Av Per Olav Heimstad // 08.04.11

Sånn går det ofte når eldre rockere har for mye de skulle ha bevist. Da skal det demonstreres at de fortsatt kan hamle opp med den yngre garde, og ender opp med å trøkke på for ukritisk. Og som her, på ”Forevermore”, blir resultatet hardt og kjølig --- selv på de obligatoriske balladene.

Mye av dette er takket være at Coverdales stemme har mistet det meste av den varmen den en gang hadde. Han trekker ned den ene låta etter den andre med sin nå skingrende røst. På enkelte primalskrik høres den snart seksti år gamle vokalisten faktisk litt smågal ut. Det er kanskje kun på tittellåta, platas sistespor, hvor Coverdale tar det nok med ro til å få frem de fineste kvalitetene i strupen sin.

Heldigvis er ikke ”Forevermore” like ille som den sterile forgjengeren ”Good To Be Bad” (2008) – hvor Coverdale prøvde alt, alt for hardt å være tøff. Innimellom gjør ”Forevermore” faktisk noen forsøk på å høres sjelfull ut, men ikke nok til at dette får overtaket på en hel låt. Flere av sporene lover godt til å begynne med, for eksempel ”Love And Treat Me Right” og ”Whipping Boy Blues”. En porsjon bluesfeel sniker seg inn her og der, og riff og groove virker delvis på plass, men innen refrenget er over har man for lengst skjønt at komponistene Coverdale og Aldrich ikke har klart å nærme seg bandets tidligere høyder.

Plata høres på en måte ut som ”Slide It In”-utgivelsen fra 1984. Denne skiva var et hybridalbum, og markerer en betydelig besetningsomveltning og slangens påfølgende hamskifte fra tung bluesrock til puddelmetall. Men der hvor ”Slide It In” hadde mange fengende og finfine låter og glitrende arrangementer, faller ”Forevermore” igjennom på sin magiløse platthet.

Whitesnake spiller på Sentrum Scene i Oslo den 8. juni.