Bob Geldof: How To Compose Popular Songs That Will Sell
I et intervju for noen år siden sa Bob Geldof: "Hvis jeg skrev verdens beste låt, hvem ville bry seg?" Et godt poeng, men nå er han aktuell med en utgivelse med den modige så vel som selvironiske tittelen ”How To Compose Popular Songs That Will Sell”. Og skiva er overraskende bra.
Hva kan man i dag forvente av Bob Geldof som musiker? Fra 1975 og frem til han gikk solo i 1985, frontet han Boomtown Rats, og hadde da en stor hit med ”I don’t like Mondays”. I samme periode spilte han hovedrollen i Pink Floyds filmatisering av The Wall.
Siden den gang har han gjort seg mest bemerket som politisk aktivist; ikke minst som foregangsmann for de musikkhistoriske minnesmerkene Live Aid og Live 8. Som utøvende musiker har han derimot gjort svært lite ut av seg de senere år. Soloartisten Bob Geldof har knapt gitt ut plater; forrige gang i 2002.
Hva er så Bob Geldof sin oppskrift på salgbar populærmusikk? Etter første gjennomlytting av ”How To Compose Popular Songs That Will Sell”, er svaret åpenbart: Man låner og stjeler mest mulig fra det som har funka best fra før i rockehistorien. På rekke og rad gir albumets låter klare assosiasjoner til høvdinger som Neil Young, Tom Petty, Leonard Cohen, David Gilmour, Tom Waits og Rolling Stones.
Med andre ord, platetittelen til tross, dette er ikke popmusikk. Dette er rotfast voksenrock. Ujålete, modent, tradisjonsforankret og inderlig. Og selv om Geldofs stemme ikke akkurat er viden kjent for å dryppe av honning, feiler aldri hans fintfølende ensemble med medmusikanter i å stappe hvert minutt fullt av musikalitet og nerve.
Albumet har flere høydepunkt. Åpningssporet, ”How I Roll” (... som minner om både Neil Young og ”Summer in the City”!), lar oss vite at innlevelsesrike og velspilte toner står på dagsorden. Etterpå kommer ”Blowfish” (en grumsete blueslåt) og den synthprega og sorgmuntre ”She’s a Lover” – og det blir klart at dette er en utgivelse rik på variasjon.
I tillegg er den lettbeinte ”Silly Pretty Thing”, visa ”Mary Says” og den sjelefulle avslutningslåta ”Here’s to you” alle riktig så fine stunder – om ikke nyskapende.
Skivas tittel er på alle måter ironisk. Javel. Men det hindrer den ikke å være svært hørbar. Og vel verdt en investering.
Del på Facebook | Del på Bluesky