Bøyen Beng: Perle
Oslobandet Bøyen Beng gir ut sitt 6. studioalbum på 13 år. I albumet Perle har Bøyen Beng gitt litt slipp på den råeste punken, og heller kanskje myknet litt. Men det skulle da også bare mangle, det ville tatt seg ut om de hadde kjørt samme blitze-rocke-stil i 2010 som de gjorde i 1987.
Med Silja Starbo på fele, og ofte i duell med Wenke Simensen Skorge på slagverk, tar bandet vare på sin egne helt unike signatur, som de har hatt siden bandets oppstart.
De fleste låtene på albumet har angivelig vært klar siden tidlig 2000, og gies nå ut i en perfeksjonert versjon. Sporene er i god og tøff punkstil, og mange av dem har del kick-ass i seg, men blir likevel ikke andpusten når jeg hører på, og ei heller føler jeg meg overkjørt av et blitz-tog.
Perle gir meg en kontrollert punkopplevelse. Men vokalist Harald Lange tar virkelig i noen ganger, i karakteristisk stil, og jeg er aldri i tvil om hva jeg egentlig blir utsatt for. Sangene er spennende å høre på, og lyrikken innbyr til mer detaljert fordøying av albumet.
Flere av låtene har uforutsigbare vendinger, og med de kulturelle innslagene albumet har med seg, blir Perle direkte underholdende å høre på. "Spontagio", som for øvrig er albumets beste spor, er både krydret med østlige og russiske detaljer i en god og punket stil.
"Loke" er mystisk og trolsk med unik variant av urnorsk felespill, og sammen med "En Liten Verdenssmerte" er disse noen av albumets mest overraskende sanger.
Tittelsporet er et pusterom på albumet - en rolig og enkel ballade. Den minner meg faktisk om noe som ikke er helt ulikt hva Dumdum Boys kunne gitt ut.
Totalt sett er Perle en heller upolert perle, en røff-men-vakker-på-innsiden-perle.
Del på Facebook | Del på Bluesky