Foreigner med soundet intakt

(London/PULS): På scenen er det bare en aldrende Mick Jones igjen fra Foreigners klassiske besetning, men det låter umiskjennelig Foreigner likevel. Mye takket være vokalist Kelly Hansen.


Foreigner / /


Til sammenligning med Journey, som også eksisterer uten originalvokalist (i deres tilfelle Steve Perry), har altså Foreigner valgt klokt i å ansette relativt ukjente Kelly Hansen i bandet, som låter meget likt sin forgjenger Lou Gramm.

I London under High Voltage Festival fikk de kun 60 minutter til rådighet, og det er noe i minste laget når man skal presentere 30 år med AOR-musikk som har solgt vanvittig med plater på begge sider av Atlanteren.


KELLY HANSEN: Høres ut som Lou Gramm, ser ut som Steven Tyler. FOTO: ODD INGE RAND.

"Double Vision" var først ut, etterfulgt av "Head Games", og bandet låt upåklagelig. Bassist er tidligere Dokken-bassist Jeff Pilson, mens Thom Gimbel tar seg av gitar, fløyter og saksofon. Michael Bluestein styrer keyboardene, mens ferskeste mann på laget er Steve Sutter på trommer, tidligere i Smash Mouth.

"Cold As Ice" og monumentale "Starrider" var storveis, mens bandet også presenterte nåtid i den relativt ferske "Can't Slow Down". Settet ble ikke uventet et hitkjør som gikk rett hjem, selv om det var flere med meg som savnet "Dirty White Boy" denne kvelden.


MICK JONES: Foreigner-grunnleggeren er blitt 65, men som tittelen på sisteskiva tilsier; "Can't Slow Down".

Foreigner spilte dette i London:

Double Vision/Head Games/Cold As Ice/Can't Slow Down/Starrider/Feels Like The First Time/Urgent/Jukebox Hero/I Want To Know What Love Is


Del på Facebook | Del på Bluesky

Foreigner: Can't Slow Down

(05.03.10) Foreigner har vært en tur i studio etter et opphold på 15 år. Og med gitarist Mick Jones i sjefstolen etter at vokalist Lou Gramm takket for seg i 2003, har de etter flere vellykkede turneer de siste årene, bestemt seg får å gi ut nytt materiale. Grunnen til at dette fungerer, ligger i arvtageren bak mikrofonstativet; Kelly Hansen som heldigvis ligger så nært opp til sin forgjenger som det er mulig, samt at de har brukt god gammel velkjent oppskrift på låtene.


Shadow King - kva skjedde?

(24.04.08) På byrjinga av nittitalet var det mykje som skjedde på musikkfronten. Noko av det mest spennande innan melodiøs hardrock var Lou Gramms nye band Shadow King. Med eit bunnsolid sjølvtitulert debutalbum var bandet klare for å erobre verda. I ryggen hadde dei Atlantic Records som innvisterte mykje i prosjektet, samstundes som ein relativt omfattande turné satt opp. Første hinder var debutkonserten på Astoria i London.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.