Foreigner med soundet intakt

(London/PULS): På scenen er det bare en aldrende Mick Jones igjen fra Foreigners klassiske besetning, men det låter umiskjennelig Foreigner likevel. Mye takket være vokalist Kelly Hansen.


Foreigner / /


Til sammenligning med Journey, som også eksisterer uten originalvokalist (i deres tilfelle Steve Perry), har altså Foreigner valgt klokt i å ansette relativt ukjente Kelly Hansen i bandet, som låter meget likt sin forgjenger Lou Gramm.

I London under High Voltage Festival fikk de kun 60 minutter til rådighet, og det er noe i minste laget når man skal presentere 30 år med AOR-musikk som har solgt vanvittig med plater på begge sider av Atlanteren.


KELLY HANSEN: Høres ut som Lou Gramm, ser ut som Steven Tyler. FOTO: ODD INGE RAND.

"Double Vision" var først ut, etterfulgt av "Head Games", og bandet låt upåklagelig. Bassist er tidligere Dokken-bassist Jeff Pilson, mens Thom Gimbel tar seg av gitar, fløyter og saksofon. Michael Bluestein styrer keyboardene, mens ferskeste mann på laget er Steve Sutter på trommer, tidligere i Smash Mouth.

"Cold As Ice" og monumentale "Starrider" var storveis, mens bandet også presenterte nåtid i den relativt ferske "Can't Slow Down". Settet ble ikke uventet et hitkjør som gikk rett hjem, selv om det var flere med meg som savnet "Dirty White Boy" denne kvelden.


MICK JONES: Foreigner-grunnleggeren er blitt 65, men som tittelen på sisteskiva tilsier; "Can't Slow Down".

Foreigner spilte dette i London:

Double Vision/Head Games/Cold As Ice/Can't Slow Down/Starrider/Feels Like The First Time/Urgent/Jukebox Hero/I Want To Know What Love Is


Del på Facebook | Del på Bluesky

Foreigner: Can't Slow Down

(05.03.10) Foreigner har vært en tur i studio etter et opphold på 15 år. Og med gitarist Mick Jones i sjefstolen etter at vokalist Lou Gramm takket for seg i 2003, har de etter flere vellykkede turneer de siste årene, bestemt seg får å gi ut nytt materiale. Grunnen til at dette fungerer, ligger i arvtageren bak mikrofonstativet; Kelly Hansen som heldigvis ligger så nært opp til sin forgjenger som det er mulig, samt at de har brukt god gammel velkjent oppskrift på låtene.


Shadow King - kva skjedde?

(24.04.08) På byrjinga av nittitalet var det mykje som skjedde på musikkfronten. Noko av det mest spennande innan melodiøs hardrock var Lou Gramms nye band Shadow King. Med eit bunnsolid sjølvtitulert debutalbum var bandet klare for å erobre verda. I ryggen hadde dei Atlantic Records som innvisterte mykje i prosjektet, samstundes som ein relativt omfattande turné satt opp. Første hinder var debutkonserten på Astoria i London.


Cyan Kicks rocker!

(19.12.25) Ti låter på tjueni minutter – det greier du kaste bort på et nytt band som absolutt rocker!


Slomosa - stadig bedre og strammere

(19.12.25) Slomosa kronet et eventyrlig år for et lite stonerockband fra Bergen foran et utsolgt Rockefeller med stødig primal blues-derivert rock der melodiske mellomspill skapte karakter.


Daniela Reyes – helt i toppen av treet?

(18.12.25) Tenk at vi når dette året er i ferd med å gå over historien var nær ved å hoppe over Daniela Reyes!


I en klasse for seg - Paradise Lost

(17.12.25) Mange band har blitt inspirert av Paradise Lost, men det er ingen som er i nærheten.


Behøver Åge Aleksandersens tekster å tolkes?

(16.12.25) Hvor lurt er det å snakke om egne sanger og tekster? Tolke dem? Og hvor lurt er det å samle sangskriverens tanker om sine egne tekster mellom to permer? Åge Aleksandersen og Levi Henriksen bedriver risikosport.


For noen stjerner de er, Valkyrien Allstars!

(15.12.25) Det må være morsomt å kunne si at man spiller i et band som ikke låter som noe annet band i hele verden.