Foreigner: Can't Slow Down
Foreigner har vært en tur i studio etter et opphold på 15 år. Og med gitarist Mick Jones i sjefstolen etter at vokalist Lou Gramm takket for seg i 2003, har de etter flere vellykkede turneer de siste årene, bestemt seg får å gi ut nytt materiale. Grunnen til at dette fungerer, ligger i arvtageren bak mikrofonstativet; Kelly Hansen som heldigvis ligger så nært opp til sin forgjenger som det er mulig, samt at de har brukt god gammel velkjent oppskrift på låtene.
Dette låter som en klassisk Foreigner-skive. Og det er et godt tegn. Soundet, melodiene, produksjonen og ikke minst stemmen til Lou Gramm-erstatter Kelly Hansen, låter umiskjennelig som Foreigner og kunne vært hentet rett fra skiver som Double Vision (1978), Head Games (1979), 4 (1981) og ikke minst Agent Provocateur (1984). Noen ny "I Wan't To Know What Love Is" finnes nok ikke, men likevel er det nok av låter med både kvalitet, variasjon og stilsikkerhet som Jones og co kan by på.
Foreigner har alltid hatt melodiene som sitt fremste våpen, men dette har likevel ikke hindret bandet i å bake inn ett og annet gitarriff som basis i låtene. Men det er kun med balladen og landeplagen "I Want To Know What Love Is" som de greide å nå toppen av listene på begge sider av Atlanteren. Og med et samlet platesalg på rundt 50 millioner, er det ikke noen smågutter vi prater om heller.
Og Can't Slow Down følger oppskriften fra sine forgjengere. Mick Jones, som faktisk nylig passerte 65 år, tar det på ordet og lar gitaren dominere i åpningslåta og tittelkuttet. Ellers får vi to typiske Foreigner-låter i de neste, "In Pieces" som følges opp av "When It Comes To Love" der saxofonen og keyboard bærer mye av det melodiske temaet.
Den obligatoriske balladen "Can't Give Up" har "hit" skrevet over hele seg bortsett fra det at den skulle vært utgitt for 20 år siden. Men kvaliteten er det ingenting å utsette på. Og mange forbinder kanskje bandet nettopp med ballader. Likevel er det nok variasjon på skiva både når det gjelder tempo og melodi. Noen låter er pianobasert med akkustiske gitar, noen har blåsere og saxofon mens i andre låter er det riffet som er basis. Legger du til litt nostalgi, nynnbare refreng og en vokalist som synger Foreigner slik det bør synges, får man et meget bra album. For det er mye "feel-good" stemning her. Denne skiva kommer til å gå i bakgrunnen mange varme sommerkvelder nære sjø og svaberg gjerne med noen kalde pils i umiddelbar nærhet.
Mick Jones de andre i bandet vet hva som er deres styrke, de vet hvordan det skal låte og de leverer. Det fortjener ros og anerkjennelse i 2010. Og de gir også valuta for pengene. For med en 50-lapp ekstra i tillegg til prisen for et ordinært album, får man med en CD med remix av gamle hits samt en live DVD med dagens besetning.
Og det er tre gode ting på en gang, det.
Del på Facebook | Del på Bluesky