Status Quo: Alt ved det gamle

(Oslo/PULS): Status Quo har underholdt i rockens navn i mer enn 40 år. Siden slutten av 60-tallet har de gjennomført mer enn 6000 konserter! Slikt blir det gode rutiner og god underholdning av.


Status Quo / /


Status Quo har aldri fulgt trender, bare spilt rock and roll klokka rundt. De to gjenværende originalmedlemmene, Francis Rossi og Rick Parfitt (begge på gitar og vokal), skal ha all ære for å ha opprettholdt Status Quo som et av rockehistoriens mest hardtarbeidende, kompromissløse og gjenkjennelige band.


FRANCIS ROSSI OG RICK PARFITT: Rockin’ All Over The World, på femte tiåret. Foto: Per Olav Heimstad

Gutta har siden 1968 utgitt flere titalls album, som de til sammen har solgt mer enn 118 millioner kopier av. Over seksti av låtene fra disse utgivelsene har vært inne på de britiske hitlistene, noe som faktisk er rekord der til lands! Deres pågående verdensturne, ”Pictures Exposed”, markerer derfor ”40 years of hits”. Så på Sentrum Scene fikk det godt voksne publikummet mye å nikke gjenkjennende til – fra første til siste nummer.


HOLDER GREPET: Ingen sure miner, bare gode minner.
Foto: Per Olav Heimstad

For, ikke overraskende spilte Quo klassikere som åpningslåta ”Caroline”, den halvpsykadeliske ”Pictures Of Matchstick Men” (upassende i settet, men tross alt deres første hitsingel, fra 1968) og publikumsfavoritten ”Whatever You Want” (som DDE her til lands har hjulpet godt til med å holde liv i). Blues-rockeren ”Creepin’ Up On You” og bandets versjon av John Fogertys ”Rockin’ All Over The World” var også på plass.

Fremføringen av superhitten ”In The Army Now” satt imidlertid ikke helt som spikra, og det ble ikke bedre av at den munnet ut i en intetsigende trommesolo. Bandet kom seg imidlertid inn på rett kjøl igjen ved å følge opp med en drivende versjon av ”Roll Over Lay Down”. Derifra og ut (se settlista under) sto det i det hele tatt mye allsangfremkallende boogierock på programmet.


JOHN 'RHINO' EDWARDS: På plass med bass siden 1986.
Foto: Per Olav Heimstad

Konserten dreide seg altså i liten grad om å promotere et nytt album. Kun ”Beginning Of The End” fra sisteskiva, med den ironiske tittelen In Search Of The Fourth Chord (2007), var hentet fram av nyere materiale. Kvelden var derfor viet oppmerksomhet til hele den imponerende karrieren Status Quo har hatt – noe de fremmøtte definitivt lot til å ha stor glede av.


FRANCIS ROSSI: Leter fortsatt etter den fjerde akkorden.
Foto: Per Olav Hemstad

Bandet så ut til å kose seg de óg - ikke bare frontfigurene Rossi og Parfitt, men også Andrew Bown (keyboard/gitar/munnspill), John Edvards (bass) og Matt Letley (trommer). Det var derfor mye rutine samlet på scenen. Og det skal man ikke kimse av. De gamle viste at de fortsatt er eldst.

Settlista:

Caroline/Something ‘bout You Baby I Like/Rain/Don’t Drive My Car/Mean Girl/Softer Ride/Beginning Of The End/Hold You Back/Medley: What You’re Proposing-Down The Dustpipe-Little Lady-Red Sky-Dear John/Pictures Of Matchstick Men/Ice In The Sun/The Oriental/Creepin’ Up On You/Living On An Island/In The Army Now/Trommesolo/Roll Over Lay Down/Down Down/Whatever You Want/Rockin’ All Over The World

Ekstranumre: Junior’s Wailing/Rock ‘N’ Roll Music/Bye Bye Johnny


STATUS QUO: Gjør det de kan best.
Foto: Per Olav Heimstad



Del på Facebook | Del på Bluesky

Again and again and again and again and ...

(15.09.19) Må man absolutt fornye seg? Slett ikke. Men ikke alle edle dråper er like velsmakende.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.