Status Quo: Alt ved det gamle

(Oslo/PULS): Status Quo har underholdt i rockens navn i mer enn 40 år. Siden slutten av 60-tallet har de gjennomført mer enn 6000 konserter! Slikt blir det gode rutiner og god underholdning av.


Status Quo / /


Status Quo har aldri fulgt trender, bare spilt rock and roll klokka rundt. De to gjenværende originalmedlemmene, Francis Rossi og Rick Parfitt (begge på gitar og vokal), skal ha all ære for å ha opprettholdt Status Quo som et av rockehistoriens mest hardtarbeidende, kompromissløse og gjenkjennelige band.


FRANCIS ROSSI OG RICK PARFITT: Rockin’ All Over The World, på femte tiåret. Foto: Per Olav Heimstad

Gutta har siden 1968 utgitt flere titalls album, som de til sammen har solgt mer enn 118 millioner kopier av. Over seksti av låtene fra disse utgivelsene har vært inne på de britiske hitlistene, noe som faktisk er rekord der til lands! Deres pågående verdensturne, ”Pictures Exposed”, markerer derfor ”40 years of hits”. Så på Sentrum Scene fikk det godt voksne publikummet mye å nikke gjenkjennende til – fra første til siste nummer.


HOLDER GREPET: Ingen sure miner, bare gode minner.
Foto: Per Olav Heimstad

For, ikke overraskende spilte Quo klassikere som åpningslåta ”Caroline”, den halvpsykadeliske ”Pictures Of Matchstick Men” (upassende i settet, men tross alt deres første hitsingel, fra 1968) og publikumsfavoritten ”Whatever You Want” (som DDE her til lands har hjulpet godt til med å holde liv i). Blues-rockeren ”Creepin’ Up On You” og bandets versjon av John Fogertys ”Rockin’ All Over The World” var også på plass.

Fremføringen av superhitten ”In The Army Now” satt imidlertid ikke helt som spikra, og det ble ikke bedre av at den munnet ut i en intetsigende trommesolo. Bandet kom seg imidlertid inn på rett kjøl igjen ved å følge opp med en drivende versjon av ”Roll Over Lay Down”. Derifra og ut (se settlista under) sto det i det hele tatt mye allsangfremkallende boogierock på programmet.


JOHN 'RHINO' EDWARDS: På plass med bass siden 1986.
Foto: Per Olav Heimstad

Konserten dreide seg altså i liten grad om å promotere et nytt album. Kun ”Beginning Of The End” fra sisteskiva, med den ironiske tittelen In Search Of The Fourth Chord (2007), var hentet fram av nyere materiale. Kvelden var derfor viet oppmerksomhet til hele den imponerende karrieren Status Quo har hatt – noe de fremmøtte definitivt lot til å ha stor glede av.


FRANCIS ROSSI: Leter fortsatt etter den fjerde akkorden.
Foto: Per Olav Hemstad

Bandet så ut til å kose seg de óg - ikke bare frontfigurene Rossi og Parfitt, men også Andrew Bown (keyboard/gitar/munnspill), John Edvards (bass) og Matt Letley (trommer). Det var derfor mye rutine samlet på scenen. Og det skal man ikke kimse av. De gamle viste at de fortsatt er eldst.

Settlista:

Caroline/Something ‘bout You Baby I Like/Rain/Don’t Drive My Car/Mean Girl/Softer Ride/Beginning Of The End/Hold You Back/Medley: What You’re Proposing-Down The Dustpipe-Little Lady-Red Sky-Dear John/Pictures Of Matchstick Men/Ice In The Sun/The Oriental/Creepin’ Up On You/Living On An Island/In The Army Now/Trommesolo/Roll Over Lay Down/Down Down/Whatever You Want/Rockin’ All Over The World

Ekstranumre: Junior’s Wailing/Rock ‘N’ Roll Music/Bye Bye Johnny


STATUS QUO: Gjør det de kan best.
Foto: Per Olav Heimstad



Del på Facebook | Del på Bluesky

Again and again and again and again and ...

(15.09.19) Må man absolutt fornye seg? Slett ikke. Men ikke alle edle dråper er like velsmakende.


Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.


Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken


Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.


Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.


Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.


Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.