Airbourne: No Guts No Glory

AC/DC har kanskje aldri vært større i Norge, noe som drypper veldig på alle aspiranter rundt om kring.

Av Odd Inge Rand // 24.03.10

I forhold til det er Airbourne kanskje nærmest, i divisjonen med Jet, Wolfmother og The Datsuns.

Airbourne har kanskje hakket større tempo, men Angus Young-riffene sitter fra start til mål. Til sammenligning med alle bandene over er også Airbourne fra Australia, der retrorocken lever det gode liv.

Og det spres lett over til vårt territorium da Airbourne pøser ut energibomber som "Born To Kill", den litt seigere "No Way But The Hard Way" og riffvinneren "Loaded Gun".

Det er mulig å gjøre duckwalk til hele No Guts No Glory, og liker du tidløs rock er Airbourne en vinner på et hvert vorspiel du måtte ende opp på.

18 låter over 60 minutter er mye gitarboogie for pengene, men på No Guts No Glory går både kvantitet og kvalitet hånd i hånd til en hinsides fest.

Vel møtt!

Del på Facebook | Del på Bluesky

NRF: Airbourne tok av

(08.07.10) (Kvinesdal/PULS): Airbourne har grisebanket klubber og større innendørssteder gjennom hele 2010. Nå når de australske ungfolene har trukket utendørs er det ikke mindre trøkk av den grunn.

Airbourne: Guts & glory i bøtter og spann

(16.03.10) (Oslo/PULS): Australske Airbourne har siden sin debutskive, ”Runnin’ Wild” (2008), vunnet stadig mer og mer terreng i rockeverdenen. I forrige uke ga de ut plate nummer to, ”No Guts. No Glory.” og denne uka spilte de på John Dee i Oslo. Og når man ser og hører bandet på scenen, er det ingen grunn til å lure på hvorfor deres popularitet stadig stiger.

Gothindustrialgrungegazemetalcore

(29.10.26) Algoritmene sendte meg forleden til Maria Brink. Det som skulle bli In This Moment ble dannet i 2005 av gitarist Chris Howorth og vokalist Brink, de ga ut debutskiva i 2007 og «Witch» er deres niende skive. De er tydelig inspirert av Nine Inch Nails - i så stor grad at de har gitt ut tre eller fire coverlåter.

Bildespesial: Høstsabbat 2026

(27.10.26) Høstsabbat er en eventyrlig reise i doom, hardcore og matall. Todagersfestivalen fortsetter å presentere underskogen av den mørke tunge rocken

Mørke linjer hos Fontaines D.C.

(27.10.26) I 1991 ga Massive Attack ut plata «Blue Lines» som på mange måter etablerte trip hop, og samtidig hadde en tittel som omfavnet melankolien og det mørke. Fontaines D.C. har også, særlig på de to siste platene «Romance» (2024) og nå «Dopamine Chamber», gått i en mørkere, mer industriell bakgate - selv om sola og håpet også viser seg en gang iblant i både musikken og tekstene.

Verdens beste Unni Wilhelmsen

(26.10.26) Unni Wilhelmsen er mye, det er jeg sikker på at alle som har vært i kontakt med henne vil være enig i. Derfor føles det helt naturlig å feire hennes første 30 år som scene- og plateartist på noe såpass offisiøst som en stor teaterscene.

Hip-hop forbrødring med .Paak og Cordae

(24.10.26) Det er ikke alltid livet blir enklere av å få penger på konto og suksess på CV-en. På «Heavy Is the Crown» tar Anderson .Paak og Cordae oss med inn i en verden der luksus, selvtillit og musikalsk overskudd møter familiekonflikter, dårlig samvittighet og voksenlivets mindre glamorøse sider.

Ei gitarplate for mørke høstkvelder

(23.10.26) For ei vakker plate! Et album å nyte – fra første til siste rille.