Franz Ferdinand: Tonight:

Franz Ferdinand har vært borte en stund, og Arctic Monkeys og The Fratellis har tatt litt av plassen deres. Da må tiltak til, noe "Tonight:..." er et eksempel på.


I stedenfor å komme tilbake i vante spor og bli storebroren til de to ovenfornevnte bandene, så gjør de noe i nærheten av en helomvending og inviterer elektronikaen med på leken.

Det betyr ikke mer enn at Franz Ferdinand befinner seg i et litt annet sound-landskap, for låtskriverideene er så visst ikke så fjerne fra fortiden. "Ulysees" er allsangvennlig til tusan, "Turn It On" og "No You Girls" går i samme spor.

En låt som "Live Alone", som er et av albumets beste spor, hadde vært utenkelig å høre fra denne gjengen i "gamle dager". Videre er "What She Came For" det mest groovy Franz Ferdinand har vært borte i, og tilsvarende funky blir det i "Can't Stop Feeling".

"Lucid Dreams" kan gi litt hodebry, men i det store og det hele har Franz Ferdinand tatt en stor sjanse - og lykkes. Kunstklapp på skulderen for den.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Low-Key Glasgow-Elvis og et fornyet Franz Ferdinand

(17.11.22) Det begynner å bli noen år siden jeg hørte Franz Ferdinand for første gang. En da 14 år gammel anmelder satt og spilte NHL 2005 på Playstation 2 hvor «Take Me Out» var tittelsporet på spillet. Den gang kunne jeg ikke forstå noe annet enn at dette måtte være verdens tøffeste låt, så jeg dro rett til nærmeste platebutikk og kjøpte debutalbumet «Franz Ferdinand». Dette albumet er nok det mest anerkjente, men også oppfølgeren «You Could Have It So Much Better» slo hardt ifra seg.


Franz Ferdinand oppsummerer – så langt

(21.03.22) Dette er samle-albumet sitt! Til å bli hoppende glad av!


Franz Ferdinand: Sprettrockens eneherskere

(18.03.06) (Oslo/PULS): Det startet som en hvilken som helst hype i NME; en story om en gjeng studenter som slåss over en flaske vodka på nachspiel og endte opp på et øvingslokale morran etter. To år senere er ”Take Me Out” like selvfølgelig på jukebokser verden over som ”Rock Around The Clock”. Fredag kveld viste Franz Ferdinand hvorfor.


Franz Ferdinand til Øya

(24.02.05) De skotske kometene i Franz Ferdinand spiller i Middelalderparken i Oslo 12. august.


Quart 04, dag 4: En deilig regnværsdag

(09.07.04) (Kristiansand/PULS): Så kom hverdagen til Kristiansand. Selv ikke de mest optimistiske hadde vel regnet (!) med at uværet skulle svinge utenom sørlandet, og folket på Odderøya var i feststemning til tross for at det regnet konstant fra Franz Ferdinand gikk på scenen klokka halv åtte.


Franz Ferdinand: Verdens beste rockeband?!

(13.05.04) (Oslo/PULS): De spiller som om de har niøvd hele livet. De danser som tigerville utgaver av Scissor Sisters, og de rocker med en bankende intensitet som degraderer Tom Morello og Mike Patton til scene-aspiranter. Ingen band i hele verden - og da mener jeg hele verden - innehar sterkere musikalske- og sceneenergiske muskler per i dag, som Franz Ferdinand.


Franz Ferdinand: Franz Ferdinand

(29.03.04) 2003 var et forferdelig dårlig år for britisk rockemusikk. Radiohead og Blur gjorde hver sine hederlige forsøk på å overgå egne klassikere, men da året ble oppsummert i musikkblekkenes julenumre var det hip-hop og fabrikkpop-artistene som stakk av med de største overskriftene. Få uker senere hadde tabloidforsidene en annen ordlyd: Belle & Sebastian utropte Glasgow-kollegaene Franz Ferdinand til sine nye helter, mens New Yorks hippeste platepushere mottok EPn "Darts of Pleasure" med vidåpne armer. Dermed så NME sitt snitt til annonsere sin "egen" rockesensasjon for 2004. "Franz Ferdinand er bandet som vil forandre verden. Du er dust om du ikke liker disse", var den klare beskjeden til leserne.


Ida Maria: FUCK YOUR SMOOTHIE!

(26.09.25) Genre er uansett overflødig når det gjelder Ida Maria. Musikken hennes er energisk, provoserende, behagelig, underholdende.


Elektronisk støy og skjønnhet fra Melt Motif

(25.09.25) Melt Motif, lokalisert i Bergen og São Paulo, Brasil, er ute med sitt tredje studioalbum, «Feeding the Error». Det leveres et mørkt og stemningsfullt album der minimalistiske melodier og industrielle element smelter sammen til en intens og hypnotisk lytteropplevelse.


Mimi Webb - vokser ved hver gjennomlytting

(24.09.25) Så kom den endelig - den vriene andreskiva til Mimi Webb, som har rukket å bli 25 år gammel siden sist. «Jeg hadde ei ferdig skive klar, men orket ikke tanken på å fremføre de låtene live i to år, så jeg begynte på nytt» - lettere parafrasert fra min side, men uttalelsen er god.


Hurra for Malin Pettersen!

(23.09.25) Malin Pettersen tar rennafart, og passerer portene mellom forskjellige popmusikalske uttrykk i super-G-tempo. Fenomenalt, Malin!


The Rasmus - genial poprockmetall

(22.09.25) The Rasmus vender alt i den store, varme jerngryta. Og når popen skinner gjennom litt tyngre metall, da blir jeg grådig glad!


Beste NIN-skive på atten år

(21.09.25) Tidvis så klassisk Nine Inch Nails at jeg må klype meg i armen. Jeg er allerede småforelsket igjen.